Fjoråret var et fantastisk år for alle som er glade i rollespill. Selv om meningene rundt «Dragon Age 2» var delte, vil få protestere på at «Dark Souls» og særlig «Skyrim» var noe av det ypperste som har blitt laget i genren noen sinne.
Til tross for den tøffe konkurransen, klarte «The Witcher 2» å skape noe unikt og annerledes, samtidig som historien var knallsterk og kampsystemet solid. Riktignok var ikke dialogen like god som i «Dragon Age 2», stemningen like kullsvart som i «Dark Souls» eller spillverdenen like enorm som i «Skyrim», men ingen kunne slå «The Witcher 2» når det gjaldt å la spilleren bestemme historien.
Valgene man tok, både små og store, fikk konsekvenser - reelle konsekvenser. Ofte var disse så godt bakt inn i historien at man ikke oppdaget dem før historien plutselig endret kurs andre gang man spilte igjennom.
Faktisk hadde utviklerne strukket det så langt at det fantes to parallelle versjoner av hele den midterste tredjedelen av spillet. Ett enkelt, kritisk øyeblikk under sterkt tidspress avgjorde hvilken versjon man fikk oppleve.
Til tross for dette, led spillet under et par småfeil og dårlige løsninger. Mange fikk heller ikke mulighet til å spille det, ettersom «The Witcher 2» kun kom ut på PC og systemkravene var temmelig drøye.
Derfor er det kanskje ikke så dumt at de polske utviklerne har brukt nesten et år på å reparere, polere og tilpasse «The Witcher 2» til Xbox'en. Veteraner kan dessuten glede seg over en fersk arena-modus, den ekstra vanskelige «Dark»-vanskelighetsgraden, samt noen nye oppdrag, områder og spillfigurer.
Monsterjegeren Gerald of Rivia har da også klart overgangen fra PC til TV med glans. De mange og lange ventetidene er barbert ned til en brøkdel av hva de var, programmeringsfeil er rettet og grafikken ser nesten like bra ut som den gjorde på en atskillig kraftigere PC.
Styrkedrikker kan fortsatt bare drikkes når man er i meditasjonsmodus, men heldigvis er både den totalt overflødige drikkeanimasjonen og et par unødvendige tastetrykk borte. Journalsystemet, stadig ført i pennen av den velartikulerte poeten Dandelion, er like genialt som i PC-versjonen, men organisering av utstyr, ressurser og ingredienser var nok hakket lettere med mus og tastatur.
Selve monstersløyingen er det ikke gjort så mye med. Det handler fortsatt om å holde momentet oppe, bevege seg smidig og for all del unngå å bli omringet.
Håndkontrollen er utnyttet til det fulle, nesten alle knappene har en funksjon og noen har flere. Y-knappen brukes for eksempel både til å trekke sverdet og til å kaste magi.
I starten er det litt knotete å holde styr på det hele, noe som merkes ekstra godt fordi «The Witcher 2» fortsatt ikke har helt kontroll på vanskelighetsgraden. Det blir rett og slett lettere jo lengre ut i spillet man er.
Å komme seg gjennom de første timene på de høyere vanskelighetsgradene er en øvelse i frustrasjon, i motsetning til «Dark Souls» er ikke kampsystemet presist og responsivt nok til å bære vanskelighetsgraden.
Heldigvis kan man når som helst endre vanskelighetsgraden, så for de fleste vil det i praksis ikke være noe stort problem.
«The Witcher 2» var en uslepen rollespilldiamant da det kom ut i fjor, og ett år med polering har gitt gode resultater. Fortsatt er noen av kantene ujevne, og i mellomtiden har konkurransen i genren blitt enda tøffere, men «The Witcher 2: Enhanced Edition» er et ypperlig rollespill som fortsatt kan anbefales.
ANDERS BJERRING | @andersbjerring på Twitter
PS: Også ute til PC - både som eget spill for nye spillere, eller som gratis oppdatering av de som allerede eier originalspillet.
THE WITCHER 2: ASSASSINS OF KINGS - ENHANCED EDITION
Plattform: 360
Genre: Rollespill
Alder: 18
Utvikler: CD Projekt RED
Utgiver: Namco Bandai
Mer info