Skifter skinn og finner seg selv.
Tromsøbandet Washington ble en mild parentes i norsk inderlighet etter et ergerlig tredjealbum. Tre år senere gjenfødes de i Berlin med modulert navn og hammen utskiftet med melankolsk elektronika.
Ikke særlig mer unikt enn den stillestående amerikanaen de leflet med tidligere, men trioen skaper intimhygiensk sofadisco med behagelig singer/songwriter-vidd.
Dessuten kanaliserer vokalist Rune Simonsen tungsinnet maskinell elektropop trenger for å leve. Og så kan man forundre seg over at et band fra den norske elektroniske musikkens arnested måtte til Tyskland for å lære seg kunsten.
BESTE LÅT: «Next Year»
TOR MARTIN BØE