Regi: James Cameron
Med: Leonardo DiCaprio, Kate Winslet, Billy Zane, Kathy Bates, Bill Paxton, Gloria Stuart
Premiere: 13. april (førpremiere 11. april)
I anledning av at det er 100 år siden det usynkbare skipet dundret ned i Nordatlanteren, har James Cameron brukt tid og masse penger på å legge 3D-effekter på klassikeren fra 1997.
Er du enig med VGs anmelder? Trill terningen og si din mening
At mannen bak 3D-suksessen «Avatar» var fristet til å gjøre det, er forståelig. En dramatisk historie av dette format kan være som skapt for en tredje dimensjon. Likevel er bruken av effekten nennsomt tilstede, den forkludrer ikke fortellingens intimitet. Enkelte ganger understreker den det storslagne, og noen ganger er den merkbart nedtonet.
Kanskje nettopp derfor er det man i dette gjensynet minnes på at «Titanic» er et særdeles effektivt melodrama; en tåreperse med shakespearske dimensjoner i vakkert samspill med en hjertevarm kjærlighetshistorie.
DiCaprio minner om en keitete ungfole, Winslet om en Jane Austen figur som vil klare seg selv i livet. Sammen overbeviser de som frihetssøkende mennesker med energisk følelsesmessig sprengkraft, og man undres ikke over at nettopp de to fremdeles er blant Hollywoods hotteste.
De åpenbare sparkene til sosieteten, de ørsmå dissonansene mellom skipets eier og kaptein, den overdådige luksusen, kontrasten mellom øverste og nederste dekk imponerer fremdeles.
Cameron håndterer et personlig drama med actionscener av detaljert karakter. Han bruker tiden til å la fortellingen duve fremover (over tre timer!) for å poengtere den enorme forvandlingen det majestetiske skipet, dets mannskap og passasjerer gjennomgår på veien mot forliset.
Selv om enkelscener er overtydelige, repeterende og endimensjonale, så formidler Cameron det totale kaos, og den dype redselen passasjerer om bord i et synkende skip står overfor.
Sånn sett blir det tragiske forliset - om ikke akkurat en filmatisk lystseilas - så i alle fall en emosjonell reise med flere dimensjoner, inkludert 3D.
BORGHILD MAALAND