Her slipper Vinni glasshjertet sitt i asfalten fra tiende etasje.
«Halve meg» overgår det meste - trolig alt - av hva som noensinne er utgitt av helvetesberetninger i norsk populærmusikk.
Hør hele låten i bunnen av anmeldelsen.
Den personlige forjævligheten mellom linjene i Vinnis nye single er så smerteskrikende påtrengende at jeg umiddelbart lurer på om jeg ønsker å ta det til meg eller støte det fra meg i all sitt intimsfære-invaderende vesen. For jeg, som mange andre, kjenner historien bak dette nær labile følelsesutbruddet.
Vinnis skilsmisse med kvinnen som er mor til hans sønn har vært kringkastet bredt i mediene. Til hovedpersonens antatt enorme forvirring og fortvilelse skjer samlivsbruddet samtidig med at Vinni blir nasjonalmusikalsk folkeeie og multi-generasjonsvinner gjennom sin deltagelse i «Hver gang vi møtes». Derfor er det ekstremt vågalt å utlevere seg på den måten Vinni gjør her. Han vrenger ikke bare sjela si, han hakker den i småbiter etterpå.
Men jeg velger å ta til meg den hjerteskjærende teksten. Kun på ett punkt sklir Vinni over fra det personlige til det private - når han snakker om eksen som griner når hun skriver separasjonspapirene. Da har Vinni allerede sendt henne et sjalu stikk om at hun nå ligger i andres armer. I sammenheng med resten av teksten til «Halve meg» blir dette utdraget så sterkt at det nærmest forlanger et tilsvar.
Likevel er det Vinni som tar all skyld for bruddet. Hvis ikke, hadde en slik låt uansett blitt patetisk. Men Vinni innrømmer å ha rotet det bort. Han har vært for opptatt av fyll, dop og seg selv. Bitterheten vender innover, ikke utover mot andre. Dit er det Vinnis lengsel som forgjeves strekker seg.
Samtidig er det noe eminem'sk sårt og intenst over tonefølget. Det preges av en urolig trommebeat - litt som en oppføkka hjerterytme - et dystert kor og et uendelig melankolsk keyboardtema - produsert av Tommy Tee som også har skrevet låten sammen med Vinni, Tittan Folkvord og Jonas Lie Theis.
«Halve meg er borte», jamrer Vinni om og om igjen, mens han vrir kniven rundt der hjertet hans en gang var.
Men han spytter denne linjen definitivt med hele seg til stede.
STEIN ØSTBØ