Det er 12 år siden den første «American Pie»-filmen kom, en rimelig munter sak og ikke poengløs med ørlite friskere sex-takter enn vanlig for 1999.
Derfor er det i år klart for 13-års (jadda, jadda: humor, dette!) reunion for de fleste av de tidligere ungdomsskuespillerne, som senere hadde originalen som inngang til skuespilleryrket.
De fleste av oss som har vært med på slike gjenforeningspartyer, sanner gjerne minst en ting: Mange av våre tidligere klassekamerater forandrer seg aldri. Heldigvis. Og: mange av våre klassekamerater forandrer seg aldri. Dessverre.
Slik også her. Originalfilmen (og oppfølgerne) dreide seg stort sett om å miste svenndom og møydom og deretter sikre seg en anstendigst mulig horisontal fellingsliste.
Verden er ikke så veldig annerledes denne gangen. Og pinlighetene blir ikke mindre med årene, sånn sett. Selv om man etter hvert er gift, har barn, ikke kan motstå internettporno og masturberer i en sokk i nøden.
Hovedproblemet med en film som denne, er at den på grunn av (eller: på tross av) sin tilsynelatende frivolitet, er avhengig av dobbeltmoral og snerpethet. Det må være litt sjokkerende, skal det fungere. Når nå våre fordums ungdommer vel har rundet 30 og kåtskapen synes like umulig å tøyle (i alle fall når fylla setter inn), blir det - om noe - aller mest patetisk.
Noe har skjedd på 12 år. Heldigvis. Gutta er fortsatt de største grisene - tilsynelatende. Men bare tilsynelatende. Og et par scener mellom Jason Biggs og hans «far», Eugene Levy, har dette lille anstrøket av litt sår ettertenksomhet, som kanskje kunne brakt en film som dette litt videre.
Avslutningsscenen denne gang går på at gutta avtaler gjensynsmøter hvert eneste år. Det lyder som en trussel.
JON SELÅS