«The Hunger Games» er bestselger-bøker signert Suzanne Collins, med fanskare som «Twilight»-fenomenet i starten. Selvfølgelig må det bli film av slikt!
Plottet er utfordringen, særlig i en ungdomsfilm. Det er nemlig makabert:
I et fremtidens land, Panem, er all makt og all rikdom og all overdådig luksus samlet i metropolen Capitol, som med jernhånd styrer og utnytter 12 omkringliggende «distrikter», der folk lever som slaver.
Capitols forlystelsesbehov nærmer seg den mest dekadente romertid med sine gladiatorkamper: Hvert distrikt må hvert år sende to ungdommer mellom 12 og 18 til «The Hunger Games», et direktesendt realityshow, der de 24 deltakerne må drepe hverandre inntil én eneste overlever seirer.
Makabert. Men også interessant, med historiens muligheter til å belyse en rekke aktuelle utviklingstendenser, både sosialt, i samfunnet og i media.
Men dette er altså avansert barne- og ungdomsfilm. Aldersgrensen er 11, selv om medietilsynet i en merknad anfører at 13 bør være mer passelig.
Likevel må grusomhetene kamufleres og pakkes in og forklares. Teknisk sett er det hele virkelig glimrende gjennomført.
Moralsk blir det mer og mer tvilsomt, fordi hele filmen etter hvert blir en kynisk studie i hvordan man berger en heltinne gjennom en råtten historie uten å sverte helgenimaget hennes:
Det er de onde som dør ført og grusomst, de vakre og små avlider stille. Og vår heltinne dreper bare i selvforsvar eller av medlidenhet. Noen doser sentimentalitet er en dæsj kjærlighet hører med. men hjelper lite.
Så filmen, i all sin tekniske flinkhet, utvikler seg fra noe interessant til noe nokså - faktisk - kjedelig.
Bokfansen vil selvfølgelig måtte få dette med seg. Filmelskere kan, om de ønsker det, registrere et fenomen.
JON SELÅS