ALBUM: DANCE-POP
Madonna
«MDNA»
(Live Nation/Universal)
Åpenbart mange ting på èn gang, hvilket ikke er helt uvanlig. Men hun gjennomfører aldri de smått vågale hintene som jevnlig dukker opp her.
Tittelen, for eksempel. Javisst er det en forkortelse av navnet hennes. Mer medisinsk belastede vil dessuten utmerket godt vite at MDMA er ecstasy i sin reneste form, noe Madonna selv gjør et poeng av i teksten til «I'm Addicted» for å beskrive hvordan drømmemannen går i blodet hennes.
Bønn
Madonna åpner dessuten sitt tolvte studioalbum med en bønn og unnskyldning til Gud, hun ønsker jo så inderlig å være bare god!
Midtveis, i «I'm A Sinner», påkaller hun nok en gang jomfru Maria, Jesus og diverse helgener for å fortelle at hun faktisk liker å være en synder, men avslutningsvis forsones hun helt og holdent i den vakre «Falling Free», for øvrig skrevet sammen med svogeren Joe Henry.
Forvirret? Det er lov, det.
Trippel X-faktor
Platens første låt - som altså starter med den nevnte bønnen til Gud - heter «Girl Gone Wild». Slenger du på en s til i det første ordet, får du navnet til et selskap som produserer filmer med trippel X-faktor.
Neste låt ut kunne like gjerne vært hentet fra en av filmene til dette selskapet. «Gang Bang» er imidlertid en ordentlig luremus og burde ha hett «Bang Bang» (som hun faktisk også synger), ettersom låten vokser seg til en furiøst aggressiv sak med hyppig innlagte ladegrep («bang bang, shot my lover in the head»).
Skilsmisse
Apropos lysten til det sistnevnte - mange har spekulert i om «MDNA» har spor etter den tunge skilsmissen med Guy Richie i 2008. I så fall er duetten med Nicki Minaj, «I Don't Give A», et nøkkelspor.
Teksten til denne - om den travle businesskvinnen som plutselig blir alenemor - er Madonna på sitt skarpeste og trynetøffeste - og kanskje mest selvbiografiske.
Som hyllestverset fra Nicki Minaj avslutter: «I ain't a businesswoman, I'm a business, woman!».
Mona Lisa
Lyrisk er Madonna slett ikke like på høyden i de rene kjærlighetslåtene. I «Masterpiece» synger hun eksempelvis nok en gang om drømmemannen og sammenligner han med skjønnheten til Mona Lisa, hvorpå hun utvider drømmene til et impresjonistisk maleri senere i teksten.
Leonardo da Vinci malte Mona Lisa rundt fire hundre år før impresjonismen, men pytt sann!
Derfor reddes Madonna (nok en gang) av sitt oppdaterte dancepop-uttrykk. Det er ikke like hardt denne gangen, men like dansbart og med flere gode melodier enn foregående «Hard Candy».
Lydtrollmenn
Dessuten høres det bedre at hun har vært med i hele studioprosessen, der uttrykket tidligere har hatt en tendens til å bli svært upersonlig.
Men Madonna vet å plukke sine lydtrollmenn. Britiske William Orbit er tilbake, like sentral denne gangen er DJene Benny Benassi og Martin Solveig fra henholdsvis Italia og Frankrike.
Denne gangen gjemmer Madonna seg mindre bak sine medhjelpere.
Så vi tåler nok en runde til med henne. Da vil vi gjerne også ha en helhetlig tematikk, takk!