Peter Flinths erfaring som spenningsregissør merkes i en film der driv, spenning og tempo er av effektivt merke. Det som trekker ned er overdreven klisjébruk, en noe søkt intrige og en ullen finale.
Malin Crépin skal spille forfatter Liza Marklunds pågående krimjournalist Annika i flere filmer. Crépin har et godt grep om rollen, og kan neppe klandres for at en del av persongalleriet rundt henne forblir mindre troverdige stereotyper.
Utgangspunktet er et mord begått under selve Nobelprisfesten Stockholm. Krimjournalist Annika får status som vitne, noe som gjør at hun selv ikke får befatte seg med saken i sin egen avis. Irritert må hun bevitne kollegaenes (særlig de mannlige) glupske appetitt på konspirasjoner og potensielle terrorister. Selv blir hun parkert i avisens underholdningsavdeling, der hun likevel får utnyttet sin evne til å spa fram ting som helst ikke skulle sett dagens lys.
Parallelt sliter hun på hjemmebane med en sønn som mobbes av en ufordragelig unge i barnehagen, og en mann som heller tar parti for mobberens mamma, enn for sin egen sønn. Denne biten av intrigen er tonet en del ned i forhold til Marklunds roman. Og DET er like greit.
Den gradvise oppbyggingen av intrigen fungerer langt på vei. Handling og avsløringer skaper effektiv spenning. Men skildringene av pressemiljø og politi oser av klisjebruk hva replikker angår. Og når det topper seg mot slutten, er det flere små detaljer som virker påfallende usannsynlige.
Fortsettelse følger i form av flere filmer - med den effektive journalist Annika som spydspiss.
BORGHILD MAALAND