Hannes pensjonerer seg fra jobben som gretten vaktmester ved en skole i Reykjavik, og går over til å bli en gretten pensjonist. De voksne barna forstår ikke hvordan moren finner seg i Hannes sure miner, og Hannes forstår hverken dem eller barnebarna.
Hans tilsynelatende eneste glede er å ta den gamle, skrøpelige båten ut på havet for å fiske. Men når båten bryter sammen og Hannes blir tvunget til å inspisere skadene, begynner han også å se sine egne feil.
Han rekker knapt å ta seg sammen før kona Anna faller sammen i et massivt slag. Og Hannes, som så vidt klarer å varme ferdiglaget mat, bestemmer seg for å pleie henne selv - til barnas fortvilelse.
I kaldkornete bilder formidler Rúnarsson en gryende varme i kjærlighetshistorien mellom Hannes og Anna. Ekteparet har aldri flyttet tilbake etter at de flyktet fra Vestmannaøyene i 1973, under vulkanutbruddet som dannet fjellet tittelen refererer til. Det blir tegnet et tydelig bilde av en mann som også har latt seg forsteine, men som har noe varmt boblende under overflaten.
Og ut fra den nedbrutte asken av en mann, reiser det seg sakte men sikkert en omsorgsfull Hannes som i rekonstruksjonen av båten og seg selv også begynner å ta rollen som bestefar på alvor.
Filmen tar seg tid til å dvele ved detaljene i det hverdagslige, og det er deilig å se en annen versjon enn Hollywoods av en gretten gammel gubbe.
At forvandlingen blir så opplagt forutsibar trekker ned, men den vare stemningen og det finstemte skuespillet gjør «Ildfjell» til en smakfull filmopplevelse som vipper ned på femmeren.
INGVILL DYBFEST DAHL