Helten, her, er Mark Wahlberg. Det lover som regel godt; Wahlberg er en seriøs handlingens mann med både psyke og fysikk til sentralrollen i filmer som dette.
Skjønt «helt»: Han er en tidligere mestersmugler fra New Orleans, som nå har trukket seg tilbake for å leve lovlydig med kone og to barn.
En svoger fra helvete ødelegger alt: En smugletur går galt, og Wahlberg m familie «skylder». Massevis av penger, selvfølgelig. Men også, om nødvendig, med sine liv. Slik er skrukenes nådeløse lov.
Og Wahlberg må ut på en siste smugeletur. For å gjøre opp...
Som man forstår: Opplegget er brukt hundre ganger før. Faktisk også direkte: Denne filmen er en remake av en islandsk action fra 2008, «Reykjavik - Rotterdam», der regissør Kormakur ikke regisserte, men spilte hovedrolle og var produsent.
Jeg har ikke sette originalen, men det sies at filmene er like. Bortsett fra de amerikanske skuespillerne. Og at skipsanløpene er forandret til New Orleans og Panama.
Opplegget er standard, som nevnt. Men ikke gjennomføringen. For her lasses det på etter prinsippet «alt som kan gå galt, går galt». Det er en kjent måte å øke spenningen på. Men faktisk gjerne avslørende for svakheter i manus, som ikke er godt nok uttenkt. Selv om det må kalles komplisert - mildt sagt. Og temmelig humørløst.
Når smuglere skal hente ulovlig gods (kontrabande) i land, kreves det tid. Mye tid, viser det seg. Særlig i denne filmen. Det er her de løse trådene flagrer i vinden: Det filmen antyder skal være unnagjort på minutter, krever i virkeligheten mange timer - om ikke dager.
«Contraband» har også en synlig «moralsk» element: Vår smuglervenn har klare grenser for hva han vil ta ulovlig inn i landet. Narkotika, for eksempel, vil han ikke røre. Og fordi han elsker sin familie så høyt, settes det inn grusomme trusler nettopp overfor den; de amerikanske familieverdiene er i absolutt livsfare!
«Contraband» vil glede kjernen av fans av hardtslående skitten-action. Men knapt noen flere.
JON SELÅS