Madonna har et åpenbart blikk for sofistikert eleganse og sensuelt drama. I «W.E» viser hun dette med stil, men går også i monotoni-fella.
Ideen om å koble den dramatiske kjærlighetshistorien mellom Wallis Simpson og den britiske tronearvingen Edward med en kvinnes miserable ekteskap fra Manhattans 90-tall er smart. Det åpnes for følelser og refleksjoner over hva kjærlighetens turbulente aspekter, når man skal gi etter, hva man skal ofre og hvilke sjanser man vil ta.
Madonnas regigrep er detaljrikt hva ytre eleganse angår. 90-tallets Wally (Cornish) er frustrert legefrue som stuper inn i dagdrømmenes verden, der en utspilling og auksjon over Wallis Simpsons eiendeler på Sotheby's i New York gradvis blir fundamentet i hennes liv.
Møtet med vaktmannen Evgenij (Oscaar) trigges av fortidens historie om Wallis(Riseborough) og Edvard (d'Arcy) og nåtidens W og E vokser seg inn som parallelle skygger av det som skjedde med datidens W og E.
Det er visuelt lekkert, men overdrivelsene grenser mot det patetiske i en film som blir for ensformig til riktig å gripe.
BORGHILD MAALAND