I alle fall på film.
Vi snakker om Jan Guillou svenske superspion Carl Hamilton. Han er intet nytt filmbekjentskap. Men Mikael Persbrandt er ny i rollen: Supertrent, voksen, iskald, følelsefull; en dødens og (tross alt) anstendighetens håndverker av effektiveste slag.
En figur som Hamilton har mange konkurrenter på markedet, først og fremst amerikanere. Sammenligninger blir liggende her, for jeg må innrømme en særegen skandinavisk svakhet:
Høyteknologisk våpenindustri, internasjonale forgreninger, internasjonale opponenter, private amerikanske kontraktskrigere, borgerkriger på Afrikas horn, mellomlandinger i Beirut: Fjerner man enhver politisk svada, ser man kynisk for seg de realpolitiske mulighetene, tenker man litt lengre enn en høyteknologisk og kostbar og lønnsom våpenindustris fristelser på et råttent marked - beveger Carl Hamilton seg i en høyst gjenkjennelig «virkelighet». Som ligner svært på noe vi kjenner.
Hamilton er en høyst tvilsom figur. Det vet han aller best selv, etter en grusom hendelse tidlig i filmen.
Sentimentalt? Joda. Men en dose sentimentalitet er effektiv for å tilføre et overmenneske menneskelighet. Og her doseringen god midt i et megakynsi landskap.
Filmen handler for øvrig om svenske våpen på avveier - midt i et afrikansk fredsforsøk. Hvem står egentlig bak? Hvilke mål skal nås? Hva utløser hva?
Det går fort og effektivt for seg! Litt for fort, her og der. Og ikke uten et skjevt sidesmil til Guillous gamle raddisbakgrunn: PLO-etterretning som Hamiltons beste venn? He he; det er duket for kinojubel i Ramallah.
Men, alt i alt: Denne kjøper vi!
JON SELÅS