Pubertetens berg og dalbane-liv er skildret med innsikt og sterke følelser i den tredje filmen om Jarle Klepp; en intens fortelling om familiære handlingslammelser og utbrytertrang.
«Kompani Orheim» handler om Jarle da familien fremdeles besto av mor, far og sønn Orheim. Før farens nedbrytende aggresjoner og misbruk gjorde at Jarle foretrakk etternavnet Klepp. Vi befinner oss i 80-tallets Stavanger der far Orheim har en drøm om å skape et familiært samhold og styrke på linje med krigsheltene i Kompani Linge og de andre gutta på skauen. Vemork-aksjonen i februar 1943 dyrkes som den ultimate heltedåd, noe som til slutt får dramatiske konsekvenser for den lille familien Orheim.
Regissør Arild Andresen har med flyt og energi forflyttet Tore Renbergs litterære univers til lerretet. Fra «Keeper'n til Liverpool» har han med seg erfaringen fra å skape troverdighet rundt unge mennesker som befinner seg et sted mellom sårbar hudløshet og barskt selvstendighetsbehov. Når familiehemmelighetene knuger som verst er det godt å la rocken røske i sjela, noe som stadig skjer i fortellingen om unge Jarle.
Bortsett fra noen repeterende sekvenser i starten, har filmen en varm, vemodig og til tider gripende tone. Det er et mørkt og vondt tema som belyses; hva skjer når en familie hjemsøkes av vold, sinne, fortielser og rusproblemer. Regissør Andresen overdriver ikke, hans skarpe blikk for detaljer sier mye om den knugende, desperate situasjonen som tar kvelertak på de involverte.
Vebjørn Enger, som den unge Jarle, er uttrykksfull. Når de hjemlige problemer skal skjules for verden utenfor, er heftig musikk og politisk engasjement effektive utløp for oppspart aggresjon. Enger mestrer balansegangen mellom engstelse og oppvigleri. Cecilie Mosli er stillferdig til stede som underkuet mor, og Kristoffer Joner sparer ikke på sitt register av følsomme uttrykk, det være seg som ufyselig dranker eller i det smått patetiske forsøket på å være en pater familias. Alle tre påkaller vår empati, ikke minst i scener som skjærer rett inn i hjerterota. Den «gamle» Jarle Klepp, Rolf Kristian Larsen, fullfører det hele med en bevegende slutt.
Som tidskoloritt har filmen fine detaljer. Du får servert spennvidden i det sene 80-tall sett gjennom en ung gutts øyne. Men selv uten mobiltelefon og med andre kleskoder, så er ikke de antirasistiske demonstrasjonene og klining i skauen så veldig annerledes nå. Likevel er det som et sterkt familiedrama filmen har sin styrke.
Filmen åpner Oslo Filmfest i dag, og har Norgespremiere på fredag.
BORGHILD MAALAND