Det er ingen liten bragd å ha flere hits fra et helstøpt debutalbum og likevel føles som et potensielt one-hitwonder. For denne britiske duoen var det slik fordi den største låten deres, «That's Not My Name», simpelthen er en av de kuleste singlene i moderne tid.
Fire knappe år senere byr de på nok en runde frekk gitarpop som fremstår kontemporær selv om den lener seg på hip hop, electro og reggae slik band som Tom Tom Club og Blondie gjorde
for 30 år siden. Like lettvektig som det er erketøft, og
fabelaktig produsert, men med færre hitkandidater enn forrige gang. De første fire låtene er glimrende, resten er greit, men skyggen av «That's Not My Name» hviler forutsigbart nok tungt
over det hele.
BESTE LÅT: «Silence»