Svenskenes viktigste egenskap i musikk er skamløsheten. Der en million band de siste årene har lånt inspirasjon av den monumentale britiske postpunken, går denne Umeå-kvartetten mer drastisk til verks. Det høres ikke engang ut som om de stjeler; den skråsikre bruken av Joy Division-trommer og -riff gjør det mer sannsynlig at de faktisk tror at de finner opp denne musikken selv. På sitt beste er Invasionen helt vanvittig bra. De har et grep om stadionvennlig storhet selv opportunister som White Lies må misunne dem. De både kan og bør bli like store som Kent, men er i likhet med dem litt for glade i å ta livet (og seg selv) for alvorlig. En hel plate på nivå med «Arvegods», «Himlen her uppe» og «Sanningsenligt», så er de der.
BESTE LÅT: «Himlen her uppe»