«Reality Fighters» kan oppsummeres med et eneste ord: Gimmick.
I «Reality Fighters» gis du sjansen til å selv være hovedpersonen i et slossespill. Ta et foto av ditt blide åsyn og lim det på en avatar, still inn din lengde og bredde og spill inn en liten kjenningsreplikk som avataren din kan si før kampene.
Nå er du klar til å møte treneren din og jammen er det ikke selveste Mr. Miyagi! Dessverre har nok den godeste «Karate Kid»-mentoren gått lei av å gi instrukser på sine gamle dager, for han lærer deg ingen verdens ting.
Istedenfor presenterer han dine motstandere i langsomme drag. Noen av disse er faktisk litt morsomme, man møter blant annet en zombie, en ballettdanser, en italiensk disco-playboy og en tannlege fra Polen.
Når motstanderen er nedkjempet låser man opp deres teknikk og kan bruke den på sin egen avatar. I tillegg kan man kjøpe en rekke forskjellige kostymer og frisyrer. Det siste kan by på litt barnslig underholdning da man for eksempel kan komponere sitt eget slutty-krepse-kakerlakk-kostyme.
«Reality Fighters» tar også i bruk utvidet virkelighet (eller «agumented reality» som er det mer brukte engelske begrepet). På denne måten kan du bruke for eksempel kjøkkenbordet eller vinduskarmen som arena for din kamp.
Dette hadde fungert langt bedre hvis det hadde vært lettere å holde kampen sentralt på skjermen. Det blir bare irriterende når man snur litt på seg og plutselig kun ser en potteplante, mens kampen forsetter utenfor kameraet.
Skraper man bort alt dilldallet står man igjen med et slossespill som er langt under pari. Det er begrenset med kombinasjoner under hver stil og man klarer seg helt fint med mose knappene uvilkårlig. Faktisk kan man vinne noen kamper kun ved å mose en eneste knapp.
Hvis du ønsker å være en «reality fighter» er anbefalingen enkelt: Dropp å bruke penger på dette spillet og invester dem heller i timer hos den lokale karateklubben.