En helaftens spillefilm i svart/hvitt, laget som en stumfilm, tilhører kunstens risikoøvelser i 2012.
Men regissør Hazanavicius, med sine amerikanske produsenter i ryggen, har gått løs på en hyllest til sjangerens egenart og sødmefylte vemod med overbevisende energi.
Han lar de sentimentale toner spille en sentral rolle, uten å lage kliss i handlingen, og bruker stumfilmens egenart til å drive fram handlingen. Det som fort kunne blitt parodisk, blir isteden en varm og vemodig fortelling om det ømme punktet når gammel tid må vike for de nye fremskritt.
I dette tilfellet er det stumfilmsjarmøren Valentin (Dujardin) som brått møter utfordringen når talefilmen lanseres på slutten av 1920-tallet. Som den lerretets kunster han er, nekter han å akseptere at publikum vil høre stemmer i filmer.
Den unge Peppy (Bejo) er derimot klar for filmens nye utfordringer, og blir raskt Hollywoods nye sweetheart. Dette skjer etter møtet mellom de to, der han fortsatt er den dominante stjernen.
Med nennsom nostalgisk hånd benytter regissøren seg av store og små referanser til stumfilmen, som for eksempel besøk hos en pantelåner, konstabelen på hjørnet, den trofaste sjåfør og butler (glimrende spilt av Cromwell). Og fremfor alt menneskets aller beste venn, hunden. Terrieren Uggies tilstedeværelse er et overflødighetshorn av dimensjoner.
Det velregisserte konseptet blir kanskje noe langdrygt mot slutten, men Dujardin og Bejo utviser ypperlige balansekunst mellom en forgangen stumfilmsjanger og en realistisk stil som holder til troende i dag. Dette er ren nostalgi, med vemodig ettertanke som tilskudd.
BORGHILD MAALAND