George Clooney har også regien på filmen, hvor han spiller guvernør Mike Morris. Morris er en av demokratenes presidentkandidater, og er i gang med primærvalg i Ohio når vi kobles på valglokomotivet.
Vi ser lenge Morris gjennom øynene til hans mediekonsulent Stephen Myers, spilt av Ryan Gosling. Myers er en ung, men erfaren kampanje-nestsjef, som idoliserer Morris og, som han forteller New York Times-journalist Ida (Marisa Tomei), mener han er «den eneste som vil endre livene til folk». Myers' sjef, den gjennomkyniske kampanjelederen Paul Zara (Phillip Seymour Hoffman), kjemper for seieren skyld, mot demokratkandidaten Pullman og hans kampanjeleder, Tom Duffy (Paul Giamatti).
Når Duffy så inviterer Stephen på et møte for å få ham til å skifte lag, og Stephen går til sengs med en ung assistent (Evan Rachel Woods) som viser seg å bære på en mørk hemmelighet, eskalerer filmen til et spill om lojalitet, integritet og makt.
Det er den biten vi har sett før. Stephens illusjoner brister og hans moralske kompass er i fritt spinn. Politikk er ikke politikk uten korrupsjon, makt, ærgjerrighet og bla, bla, bla.
Men det som gjør at du blir sittende i kinostolen, er hvor dyktig det er gjort. «Maktens menn» er en flinkisfilm med effektiv regi som har fått fram frekt flinkt skuespill i både små og store roller.
Gosling fortsetter å imponere etter «Drive», Clooney selv kler å smyge seg fram fra hans skygge, og Giamatti og Seymour Hoffman må snart slutte å være så gode på biroller at de for alltid blir castet i dem.
Originaltittelen «The Ides of March» betyr 15. mars og spiller på dagen Julius Cæsar ble drept. Vi vet altså at noen kommer til å få en kniv i ryggen her. Men ikke hvem. Og det kommer noen overraskelser.
Filmen er ikke i samme liga som Clooneys «Good Night, and Good Luck», men den har driv og glimt av noe veldig godt.
Og den viktigste lærdommen er at du ikke kan stole på noen.
INGVILL DYBFEST DAHL