Hun entrer scenen som vanlig, i flagrende gevanter og blondelokkene til alle sider, med en stemme som ikke bare tilhører det jordiske liv.
Men alt var jo bedre før.
«Når er tid», spør hun innledningsvis og inviterer oss inn i et velkjent, åpent landskap der innflytelsen fra folkemusikken fremdeles er til stede.
Men når Gunnhild vrir sangene fra det kommende soloalbumet over i mer mainstream pop, savner vi både den nevnte folkemusikken og Gåtes patenterte metalriff bak hulderrøsten.
Den er der så vidt, akkompagnert av tunge, krigsmarsjerende trommer i et par av låtene. Men det er tilsynelatende ikke den veien Gunnhild Sundli skal gå nå, hvilket er forståelig.
Uten at det blir bedre av den grunn.