Fristerinnen fra de urbane jungler har leflet i studio med rocken det siste året. Under by:Larm i natt fikk vi resultatet gjennom seks splitter nye låter. Men fortjente vi det?
Jeg har sans for Mira Craig. Hun har guts - eller baller, om du vil. Og stemmen til å gjøre hva som helst. Uten at dette «hva som helst» nødvendigvis faller i smak. Rock kan vi i så fall kanskje se på som en mellomstasjon?
For dessverre falt du pladask gjennom, Mira. For det første virker du ikke komfortabel med din nye retning, for det andre virket heller ikke bandet ditt spesielt innøvd.
For det tredje utviser du overhodet ingen rock-troverdighet gjennom din scene-opptreden - den er stiv, nervøs og tillært. Innstudert, aldri spontan. Du er ingen rocker, Mira.
Først i det aller siste nummeret, «Responsibility» (?), tangerer du noe som kan ligne på en rock chic à la Anouk eller Meredith Brooks. Men da har vi allerede sett deg ramle på rompa mens du synger «I can see the light», bare for å reise deg og trille videre med toneganger en Ofra Haza verdig.
Komisk er bare fornavnet.
Resten av ditt rock-repertoar inneholder kun klisjèer, med hyperinsisterende slagord-refrenger som bare hører hjemme i en nylig avsluttet melodikonkurranse her hjemme - som du også har vært innom - med låter som klokker inn på tre minutter.
Jeg vet fremdeles hvem du er, Mira. Men jeg aner ikke hvor du skal.
Konsert: Mira Craig
Sted: Gamla (by:Larm, Oslo)
Publikum: Ca 90
STEIN ØSTBØ