To elleveåringer havner i en krangel, når den ene slår den andre med en pinne. Hele resten av filmen er hva som skjer når det ene eksteparet oppsøker den andre for å «ordne opp».
Dette er egentlig et teaterstykke. Og filmregissør Polanski har ikke gjort noe for å utvide «scenen»; alt foregår inne i den samme leiligheten.
Men det som gjør filmen til en opplevelse - antakelig først og fremst for et litt voksent publikum - er hvordan fire meget gode skuespillere makter å utnytte de fleste mulighetene innefor disse fire veggene til å beskrive det diskrete og siviliserte borgerskapets sanne menneskelige natur. For ingen av dem vil på noen måte innrømme at akkurat deres håpefulle har «skyld». Man mer enn aner hvordan egne frustrasjoner og skuffelser i livet lurer som farlige skjær i et alt for grunt farvann.
Det er, som sagt, skuespilleri verd et studium, det er morsomt, tragisk og nesten merkelig levende. For, tross alt: Hele filmen er en bagatell.
JON SELÅS