Er et væpnet ran av forsvarsløse mennesker like moralsk forkastelig alltid - uansett? Hvor går grensen mellom menneskelig godhet og selvutslettelse? Er penger alt?
Spørsmålene stilles, og svarene gis ikke nødvendigvis av seg selv etter å ha vært med den staute og rettskafne fagforeningspampen Michel og flere av kollegene hans i et sommeridyllisk Marseille noen dramatiske dager.
Filmen kan tolkes som en eneste lang «kadervurdering», med «sjølkritikk» som de gamle AKP-erne ville kalt det: Er vi blitt småborgerlige? spør Michel og kona seg selv der de sitter med deilig rosévin og feite koteletter. Frykt ikke: Resultatet har blitt en lys og oppløftende filmfortelling.
Regissør Guediguian har en utilslørt tro på det gode i mennesket - spesielt de nederst og nest nederst på rangstigen - og om retningen filmen tar provoserer frem rop om naiv politisk korrekthet eller varme i hjerteroten avhenger muligens litt av ditt politiske ståsted. Sikkert er det uansett at «Snøen på Kilimanjaro» er en drivende godt fortalt historie full av håp, befolket av et knippe elskelige karakterer med lyter og mangler det er umulig ikke å bli betatt av.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN