HANDLER OM: New York-venninnene Liv og Emma har drømt om sitt perfekte bryllup siden de var små. Du vet, det er den viktigste dagen i en kvinnes liv. Planen har alltid vært å gifte seg på det fasjonable Plaza Hotell, og når de forlover seg samtidig ser alt ut til å gå i riktig retning -til det viser seg at bryllupene deres ved en feiltakelse har blitt satt opp på samme dato. Oh my God, det er krise lizm, snart er Liv og Emma bitre fiender og villige til å gjøre alt for å ødelegge for hverandre.
DOM: Tja, hva skal man si? Stilt overfor slike sjelløse produksjoner er det lett stille spørsmålet om hvorfor det fortsatt lages slikt skrap, men svaret gir seg som regel selv: Enkle penger. I dette tilfellet har jeg imidlertid vanskelig for å forstå hvilken målgruppe filmskaperne tror de skal greie å narre inn i kinosalene. Aspirerende bridezillas? Forøvrig er det imponerende at filmen har nådd det store lerretet, det burde være mer nærliggende for en film av slike kvaliteter å bare snike seg unna alles oppmerksomhet og gå rett på dvd. Eller aller helst inn i et svart hull i verdens kollektive bevissthet.
Anne Hathaway burde visst bedre og Kate Hudson burde kanskje bare omskoleres. De to damene er så intenst ukarismatiske at vi bare ønsker deres utkårede tusseladder skal forlate dem ved alteret, løpe sin vei og verve seg til nærmeste politiske organisasjon som arbeider for å oppheve ekteskapet som institusjon. Men de har ikke blitt utstyrt med så mye personlighet, så sjansene for dét synes fra et tidlig tidspunkt små. Omtrent halvparten av alle ekteskap går i oppløsning, og enda flere skulle aldri vært inngått, men sjelden har man vært vitne til større sløsing med tyll, silke og krem.
SILJE BEKENG