HANDLER OM: Gentlemantyven «Tornadoen» sprer frykt verden over ved på superfrekt vis å rane til seg uerstattelige kulturskatter som Torinokledet og Magna Carta. Da Frankrikes «nasjonalskatt», diamanten den rosa panteren også blir hans bytte, trommes et internasjonalt drømmelag av detektiver sammen for å fakke ham. I spissen: Paris' selvhøytidelige og klumsete inspektør Jaques Closeau...
DOM: Den Rosa Panteren ble vekket til live igjen i 2006, tretti år etter siste oppdrag for original-Closeau, Peter Sellers. Det ble en kunsterisk slett affære som fikk hard medfart av kritikerne, men en film med gode besøkstall. Så hva skal vi med en oppfølger til en nyinnspilling "ingen" likte i utgangspunktet? Spørsmålet har allerede blitt stilt, og dessverre viser det seg at det må mer til enn en nordmann i registolen for å gi spørsmålet et annet svar enn: Penger i kassen. Men Harald Zwart skal slett ikke påta seg all skyld for at Den Rosa Panteren 2 langt på vei må betraktes som en flau og mislykket affære. Det var vel heller ikke mange som trodde at østfoldingen ville klare å sette sin regisignatur på et helt ut ferdigsydd og låst konsept som den rosa panteren er. Fredrikstad Fotballklubbs emblem får han i hvert fall plassert, også denne gang!
Hovedansvaret for miseren må Steve Martin ta. Hva det er som gjør at en presumptiv intelligent middelaldrende mann frivillig, med entusiasme (han er medforfatter på manuset også) går inn for å blamere seg selv på denne måten er utenfor min fatteevne. Talentet, hvis det er noe igjen av det, er nærmest fraværende i alle komedieformene han prøver seg: Den "franske" aksenten beherskes langt bedre av alle andre som forsøker seg enn hovedpersonen.
Steve Martin gjør i stedet et forknytt og krampaktig forsøk på å kopiere Peter Sellers' avleveringer fra de klassiske filmene i serien. Han har helt glemt at den originale Closeau ikke knotet til hvert eneste ord! Slapstick-sekvensene gjør han stivt, ikke uanstrengt og nedtonet som kunne overrasket og fått en til å le.
Det som redder Den Rosa Panteren 2 fra totalfiasko er valget å plassere Closeau på et drømmelag. Et stjernetungt birollegalleri anført av en opplagt Andy Garcia som slesk italiener, klarer i sekvenser å temme hovedpersonen. Det gjør filmen litt bedre enn forgjengeren som led unde Steve Martin-overkill. Et par steder går det også an å humre av ødeleggelsene Closeau forårsaker, men det er imponerende koreografi man ler av snarere enn hovepersonen selv. Inspektør Jaques Closeau bør under alle omstendigheter få hvile nå.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN