Rockens Snåsamann reiser kjerringa.
Van Morrisons «Astral Weeks» (1968) er ikke bare rockens store impresjonistiske mesterverk, en plate bortenfor tid og språk. Det er et album som kan, og har, lost folk gjennom livskriser. Når den unge Morrisons sang «I'm nothing but a stranger in this world/I got a home on high», akkompagnert av nesten gjennomsiktig luftig jazzrock, var han en Snåsamann for sjelen.
At han i fjor fremførte albumet i sin helhet, pluss pluss, på en konsert i Los Angeles, var en ekstremt u-Morrisonsk «hyggelig» ting å gjøre. Van, rockens vanskeligste mann, smiler endog på omslaget. Det er for mye å vente at Morrison skal opptre like overveldet av livet i dag som da han var 23 (tenk, han var altså det - 23!). Men det er ingen tvil om at han legger hjertet sitt i disse lett omarrangerte utgavene av sin mest avholdte samling sanger (samt «Listen To The Lion» og «Common One»).
Bandet er fabelaktig, og Vans stemme er fremdeles i stand til å transportere deg. Jeg har ikke vært så glad i et Morrison-album på over 20 år.
ANBEFALTE KJØP: Her er det helheten som teller.
MORTEN STÅLE NILSEN