HANDLER OM: Jomar Henriksen er optimalt livsudugelig; på en blanding av sprit, boksmat, stesolid og oksygen (!) hensleper han dagene i en trøndersk skiheisbu med en praktfull panikkangst.
Men så dukker en tidligere kamerat og kjærlighetsrival (opphavet til alt ondt) opp, og opplyser at Jomar faktisk er far; et barn lever med sin mor i det høye nord. Det tenner en slags glo inne i den tidligere skibumsen, Jomars, omfangsrikt forfalne kropp: han drar nordover. På snøskuter og på ski.
Underveis treffer han små mennesker i en kald og stor og (av og til) vakker verden. Kanskje livet har et mål?!
DOM: «Nord» er en film om svært lite. Faktisk forsvinnende lite. Rett og slett: Nesten ingenting.
Men samtidig er filmen merkelig helhetlig og god. Med et manus så ribbet erlend loesk at Ari Behn nok må nedvurdere sin p.t. yndlingshatobjektforfatter fra «furubord» til «furuplank». Og en eim av alternativ, amerikansk indie-roadmovies fra -80-tallet er så sterk at dette simpelthen må kalles en slags Jim Jarmusch-hyllest. Eller der omkring. (At Kyrre Hellum ser ut som en perfekt Steve Buscemi-kloning, svekkker ikke inntrykket.)
Dette er faktisk ikke til forkleinelse for filmen. Det vitner om stil- og forteller-bevisste bakenforfolk som vet hvor de skal - og stort sett kommer dit. Uten lefling av noen slag, fremfor alt ikke med overdoser humor! (Litt feigt, riktignok, at den spritdunstende tampong plasseres på hodet, ikke i anus, når teknisk billigfyll skal dyrkes. Men, la gå: Det ser nok bedre ut på film.)
Dessuten har Anders Baasmo Christiansen både pondus og teknikk og innlevelse og fravær av uttrykk nok til å bære elendigheten på skjelvende arm.
Så jeg er begeistret, jeg. Om enn noe betenkt på selve temaet: Trenger vi enda en norsk mann på filmnedtur nå?
OK, da; dette går. Men det føles som vi har fått en voksen nok dose. Nå.
JON SELÅS