Dødsromantikk i frossenpizzaformat.
Greit, det kan være irriterende med tilårskomne musikksynsere som synes alt var bedre før, og unge band må selvfølgelig få lov til å ha forbilder. Men er det i det hele tatt mulig å forvalte arven etter gamle deppehelter som Joy Division og The Cure dårligere enn hva denne trioen gjør på sin debut? Jeg håper i hvert fall ikke det.
De dystre unge menn i White Lies har endog sust helt til topps på den britiske albumlisten, noe som sier litt om tilstanden i britisk rock om dagen. Det forteller også litt om hvor lettvint alt er blitt: Ta et genuint briljant uttrykk, kjør det gjennom Snow Patrol-filteret, og vips så er du «rockestjerne».
«To Lose My Life ...» - for en dustete tittel - er et prangende monument over skamløs, talentløs etteraping, den ihjelpiskede formelen med dvelende bassganger, dryppende gitarer og messende vokal, og så strømlinjeformet dødslengsel at de like gjerne kunne lagt ved et barberblad i coveret. Og plutselig var det ikke greit med hvite løgner i det hele tatt lenger.
ANBEFALT KJØP: «E.S.T.»
THOMAS TALSETH