Lett i toner, mørkere i tekst.
De siste årenes gjenforening av det originale deLillos setter fortsatt sitt preg på trioen i 2009. «Huskeglemme» er nemlig mye nærmere deLillos '85 enn deLillos 90-tall. Melodiene er lette og fintflytende, gjerne med denne litt stakkato uskyldigheten som alltid har vært ett av varemerkene til Lars Lillo-Stenberg og hans venner. Det er først på aller siste låt med luremus-tittelen «Neil Young» at Lillo-Stenberg viser en ny side. Der tangerer han nemlig en skandinavisk visetradisjon som han med hell kan utforske videre. Ikke at han skriver dårlige melodier - tvert om - men overraskelsesmomentet er ikke denne platens sterke side. Det er derimot tekstene, der Lars Lillo-Stenberg lodder dypere enn kanskje noen gang tidligere, samtidig som ordene på overflaten er de samme slentrende direkte, halvt naive og lettfattelige. Denne kontrasten mellom lett og tungt, mellom lyst og mørkt, er i ferd med å bli Lars Lillo-Stenbergs sterkeste side.
ANBEFALTE KJØP: «Salih og Rose», «Du tror at du kjenner meg», «Lage mat» og «Neil Young».
STEIN ØSTBØ