Pen grafikk, vakre miljøer, episk musikk, en god historie og et variert og effektivt våpenarsenal er viktige i et skytespill.
Men uten en interessant fiende betyr alt dette fint lite. Heltene kan faktisk være generiske machokjekkaser, deres verdi måles av utfordringene de kjemper seg gjennom.
Mange spill snubler her, det er lite som er like kjedelig som å kjempe seg gjennom et spill uten at man egentlig bryr seg om hvem man kjemper mot. Men det er særlig her «Killzone 2» skinner. Helghast-styrkene er nemlig en formidabel og minneverdig fiende.
En gang var de mennesker. Koloniseringen av den lite gjestfrie planeten Helghan har gjort de nå muterte kroppene deres avhengig av maskiner og teknologi for å overleve.
Over årene har hatet til deres opphav vokst. Og under diktatoren Scolar Visari har det fascistiske utskuddet fått et militært utløp for sitt hat.
I Playstation 2-spillet «Killzone» og PSP-spillet «Killzone: Liberation» slo menneskeheten tilbake angrepet på koloniplaneten Vekta. I «Killzone 2» invaderer International Strategic Alliance (ISA) Helghan for å stanse Vitari og Helghast-styrkene en gang for alle.
Lettere sagt enn gjort. Mildt sagt.
Motstanden minner meg om en slags blanding av nazister, orker og stormtropper. Fanatiske drapsmaskiner drevet av et brennende hat og en urokkelig overbevisning om at deres kamp er rettferdig.
Guerilla Games har gjort en formidabel innsats i å visualisere denne ondskapen. Ikke bare i de monumentale, autoritære omgivelsene (et klart ekko fra bildene vi har fra Tyskland under nazismen), men også i helganerne du kjemper mot. Fryktinngytende gassmasker med lysende øyne, aggresive animasjoner, sinte uniformer og gutterale snerringer gjør hver eneste kamp sitrende spennende.
Det å overvinne denne ondskapen, slag for slag, gir en jevn strøm av tilfredsstillelse hele spillet gjennom. Det er Helghast-styrkene, ikke de eplekjekke machosoldatene i ISA, som er stjernene i dette showet.
Og showet trenger noen udiskutable stjerner, for «Killzone 2» er ikke den revolusjonen mange ser ut til å forvente.
Joda, rent teknologisk og grafisk har vi tatt et skritt fremover. «Killzone 2» er en udiskutabel fjær i Playstation 3-hatten, et argument Sony kan slå i bordet med for å overbevise folk om å kjøpe konsollen deres.
Guerilla har også laget et våpenarsenal som føles både unikt, solid og tilfredsstillende, mens kombinasjonen av det taktiske dekningssystemet (glimrende!) og stundvise Rambo-takter er en spillbarhetsmiks jeg liker veldig godt.
Multiplayerdelen er både omfattende og lovende (se multiplayer-trailer her), og innimellom glimter spillet til med noen ganske minneverdige oppdrag.
Alt dette gjør at jeg ikke har noen problemer med å anbefale «Killzone 2» til alle som liker skytespill. Det er en heidundrende, episk og sitrende intens actionopplevelse og jeg nøler ikke med å kalle det et av de mest vellagede og vellykkede skytespillene noen sinne.
Men samtidig flytter ikke «Killzone 2» noen fjell, svært mye av det du møter her er skytespillkonvensjoner du har sett mange, mange ganger før pakket inn i ny drakt.
Innpakningen er gjort av usedvanlig stødige hender, og det er slettes ikke nødvendig å innovere for å lage en god spillopplevelse. Man kommer langt med godt håndtverk, noe «Killzone 2» er et håndfast bevis for.
Opplevelsene du får i spillet balanserer allikevel stort sett hele tiden på knivseggen mellom det geniale og det generiske. Og det ramler såpass ofte over mot sistnevnte at jeg ikke kan hamre et klassikerstempel på spillet.
PS: I salg fra 25. februar.
Trailer fra PS3-spillet Killzone 2.