HANDLER OM: Hverdagslige sosiale situasjoner, og hvordan vi reagerer i dem.
DOM: Du store all verden. Det er jammen ikke hver dag man går ut av kinosalen og føler at man har sett noe nytt.
Et kamera, et «spionkamera», så å si - nøytralt statisk og ofte ukurant plassert - slippes ned i et sett sosiale situasjoner. Noen mennesker på en buss. Noen gutter på hyttetur. En nyttårsfeiring. Et klasserom og et lærerværelse. En fjortisjentefest som beveger seg fra jenterommet, via stuen, ut på T-banen (med sprit på brusflasker) og inn i døddrukken halvkoma. Kameraet bare dokumenterer.
Lignende er selvsagt blitt gjort før. Tilfeldigheter sørget for at undertegnede hadde et gjensyn med John Cassavetes «Husbands» (1970) kvelden før jeg så «De ufrivillige». Også det er en film som tilsynelatende bare har trykket inn «på»-knappen og latt det stå til. Cassavetes nybrottsarbeid i all ære. Denne svenske juvelen er bedre, og vinner på å ha blitt til etter «Big Brother» og internettkameraenes tid.
«De ufrivillige» er en film om sosiale koder, gruppedynamikk og hvor banalt menneskedyret kan opptre og snakke i møte med andre. Kjedelig? Overhodet ikke. Snarere hypnotisk relevant til ens eget liv, og helt usannsynlig perfekt spilt, eller ikke-spilt, av en gjeng ukjente mennesker i alle aldersledd.
Et ekstraordinært stykke arbeid.
MORTEN STÅLE NILSEN