(Interscope/Universal)
En Britney for finanskrisen.
Gwen Stefani er tilbake i No Doubt og Britney får det ikke til. Det er ledig plass på dansepoptronen, og New Yorks Lady Gagas «Just Dance» er en knallgod søknad - den mest naturfødte listetopperen på en stund. Hun er bevæpnet med stålaktig selvtillit og sans for «garasjeglamour»-estetikk, og takkelisten på omslaget forteller oss alt vi trenger å vite: Andy Warhol, David Bowie, Madonna. Lady Gaga vil, skal og må bli berømt. Da skal hun bli en metapopstjerne hvis hele eksistens dreier seg om å være nettopp det.
Det er likevel lov å synes at «The Fame» er en vel ordinær måte å oppnå målet på. Hun blir smått uinteressant så fort hun ikke er offensiv: Balladene «Eh, Eh» og «Paper Gangsta» har begge hitpotensial, men føles smått falske. Det samme gjelder den mer tradisjonelle glampopen i «Brown Eyes» og «Summerboy».
«The Fame» taper seg, slik popalbum har gjort til alle tider, jo lenger ut i det man kommer. Men den frekke, elektroniske, hiphop-smakssatte hedonistpopen i første halvdel, kommer til å gjøre drømmene hennes til virkelighet, i alle fall for en stund.
ANBEFALTE KJØP: «Just Dance», «Paparazzi», «Poker Face», «Beautiful, Dirty, Rich»
MORTEN STÅLE NILSEN