Taktiske rollespill har lenge vært populære i Japan, selv om de tradisjonelt sett ikke har solgt særlig godt her i vesten. «Fire Emblem»-serien består av totalt elleve titler og er en av genrens første, største og mest innflytelsesrike. Flere av hovedpersonene fra serien er da også å finne blant slosskjempene i «Super Smash Bros.»
«Shadow Dragon» er egentlig en ny utgave av det første «Fire Emblem»-spillet fra 1990, men har gjennomgått en omfattende totalrenovering. At utvikleren bak spillet, Intelligent Systems, også står bak DS-spillet «Advance Wars: Dark Conflict» er dessuten godt synlig. Likhetene mellom «Shadow Dragon» og «Dark Conflict» er både tallrike og fremtredende.
Begge spill kan minne om svært avanserte og videreutviklede former for sjakk. De turbaserte kampene foregår ved at spilleren flytter militære enheter med ulike egenskaper og bruksområder rundt omkring på et ruteinndelt kart.
Helst bør du angripe fienden før hun rekker å angripe deg, men nøkkelen til suksess ligger minst like mye i å kunne posisjonere styrkene sine godt. Bakhold og taktiske tilbaketrekninger er viktige verktøy for å hurtig utnytte motstanderens sårbare punkter.
Likheter til tross, «Shadow Dragon» skiller seg ut fra «Dark Conflict» på en rekke områder. Der sistnevnte fokuserer på fabrikker og konstruksjon av enheter, er rollespillelementene mest sentrale i «Shadow Dragon». Nye soldater kan verken kjøpes eller bygges, men må rekrutteres gjennom kampanjen.
Til gjengjeld er hver enkelt enhet en rollefigur i seg selv, med egen historie, egne attributter og egen nivåhevingskurve. Mellom hvert slag kan man endre og tilpasse soldatklasse og utstyr. I begynnelsen er valgene her ganske begrensede, men på høyere nivåer kan styrkene dine spesialisere seg som alt fra storslagne drageflyvere til mektige biskoper.
Å gjøre en fersk rekrutt om til en mektig kriger er givende, inspirerende og underholdende, men også utfordrende, tidkrevende og nøysommelig. Det hadde forsåvidt ikke vært noe stort problem dersom det ikke hadde vært så forbannet vanskelig å hindre at heltespirene tar kvelden før de knapt rekker å lære seg hvilken side av øksen som skal peke utover.
I en tid med hurtiglagring og livreddende, persiske engler kreves det en solid dose mot å lage spill hvor feilsteg fra spilleren kan gjøre at hovedpersoner dør. I «Shadow Dragon» er ikke slike dødsfall bare mulig, de er permanente, særdeles hyppige og har ubehagelige ringvirkninger.
For selv om standard vanskelighetsgrad i «Shadow Dragon» burde være overkommelig for de fleste, ender man fort opp med å spille samme slag om og om igjen for å unngå å miste yndlingssoldatene sine. Lagringspunkter rundt om på kartet hjelper litt, men de er sparsommelig utplassert og kan kun brukes én gang.
På en annen side ville ikke slike tap ha vært så frustrerende hvis ikke spillet hadde hatt en såpass omfattende, velfungerende og dyp rollespilldel. Det er ikke ofte jeg husker navnet på nesten alle enhetene mine i et håndholdt strategispill, men det gjorde jeg i «Shadow Dragon».
I bunn og grunn er ikke «Shadow Dragon» særlig nyskapende, spillmekanikken er svært lik spill som «Advance Wars: Dark Conflict». Rollespillelementene sørger imidlertid for at det ikke bare kokes ny suppe på gamle spikere, men også hives i noen friske ingredienser.
Resultatet er absolutt velsmakende, dog ikke helt på høyde med en gourmetrett som «Dark Conflict».