HANDLER OM: Eivind strandet for 30 år siden med båten «Jernanger» ved kai i Stavanger, der han nå driver mørkebrun café med tørst og fast klientell. Han har vel alltid drømt om å dra hjem til Finnmark, der han for mange år siden opplevde den store kjærligheten. Det er bare så mye som skal ordnes først...
Samtidig får ikke 25 år gamle Kris riktig bestemt seg; Han er glad i sin kjæreste. Men hun er gravid, og det er tid for å ta stilling.
DOM: Noe grunnleggende går galt i «Jernanger». Kanskje er det alt for lenge siden Pål Jackman innledet «den nye norske filmtid» med glimrende «Detektor» (2000), ni år er lang tid mellom spillefilmer.
Det underlige er at mange av skuespillerne gjør en teknsik god jobb: Bjørn Sundquist som en rustholk av et menneske; Pål Sverre Valheim Hagen som hans motstandløse, unge mannskap; veteranen Nils Utsi som verdens mest usannsynlige advokat; de gamle sangheltene Hans Petter Hansen og Magne Høyland avleverer sine replikker som om de aldri skulle gjort annet; Mary Sarre og Inga Marja Sarre er trolige nok som det samtidige og fortidlige bilde på hva Eivind egentlig mistet.
Dialogen hjelpes denne gang - helt nødvendig - av teksting, der det klinger i mange dialekter på norsk - samt på samisk.
Det store problemet er filmens dramatiske utvikling.
Etter en noe forvirrende åpning, virker det som filmen samler fokus nokså snart. Man blir beroliget.
Men bare i noen korte minutter. For snart føres man ut på nye spor i nye retninger, som føles alt annet enn fruktbart utfordrende; det blir mani, krampaktige forsøk på å bite over alt for mye på én gang. Rollene blir hengende igjen i sitt eget gamle dødvanne, man håper og tror på noen slags utvikling - uten å få det.
Ja vel, Eivind er en hard negl. Men hele forutsetningen for historien er slik jeg ser det, at han langsomt tiner opp. Det gjør han da også. Men for sent og for lite og først etter å ha lagt etter seg enda en drittpakke langt inn i det forfallets brakkvann som skyller over ham.
Det aller minst vellykkede med «Jernanger» er at den aldri makter å skape en følelsesmessig helhet. Forvirringen er ikke fruktbar, overraskelsene ikke utvidende, humoren bare fragmentarisk, tragedien ikke medrivende. Og den mest symbolmettende elementene, som geværskyting mot sola og en litt overspent «oversmitting» av de forskjellige rollefigurene mot slutten, fungerer rett og slett ikke. Ikke engang som «poetiske sannheter».
Man ser og registrerer hva filmen forteller. Men blir aldri emosjonelt invitert inn i historien, fordi det etter hvert blir så ytterst vanskelig å identifisere og solidarisere seg - og dermed føle - med rollene.
JON SELÅS