OM: Vi er ved en katolsk menighet i Bronx, New York i 1964. Den likandes, progressive fader Flynn ønsker mer moro og vennlighet i menigheten, men motarbeides av den strikte søster Aloysius, som leder nonnene og skolen. Han drikker, røyker og gir elevene tips om dating -hun forbyr kulepenner og hårspenner.
Ved skolen arbeider også den unge, naive, smått aspeløvsaktige søster James, som har stor respekt for sin strenge sjef. På svært diffust grunnlag begynner de to nonnene å mistenke fader Flynn for å ha et «upassende» forhold til en av skolens elever. Mens søster James ikke vet helt hva hun skal tro, er søster Aloysius stadig mer bastant i sine beskyldninger. Relasjonen mellom de tre er i helspenn, og ingens intensjoner er helt klare.
DOM: Nok en gang bekrefter Philip Seymour Hoffman at han er en av de aller beste amerikanske skuespillerne vi har. Han spiller på et stort register og overbeviser så det gjør vondt. For det gjør vondt når tro og tvil, stolthet og svakhet braker sammen på bakrommet i den lille menigheten. Filmen er et intimt kammerspill mellom de tre hovedrollene, og det er gode prestasjoner vi får. Her ligger det utrolig mye i hvert blikk, hver ihjeltiede replikk. Det er underspilte fakter og stort tolkningsrom mellom linjene.
De anspente, ladede dialogene avbrytes gjerne av en ringende telefon eller en forstyrrende forbipasserende; det er sånne ting som alltid skjer på de upassende tidspunktene i virkelig liv, men som det sjelden gjøres plass til på film. Her bidrar detaljer som dette til å øke dramatikken, intensiteten og det sterke ubehaget som hviler over replikkvekslingene.
Med jevne mellomrom er dynamikken og problemer mellom barna på skolen fint vevet inn. Eleven presten beskyldes for å ha et for nært forhold til, er skolens første og eneste svarte elev, og møtet mellom nonnen og guttens hardt prøvede mor, blir et sterkt punkt i filmen.
Mye bra her, altså. Vakre, enkle tablåer, en dvelende tone. Vekslingen mellom den høytidelige atmosfæren og de menneskelige glimtene, tilkortkommenhetene og det sosiale spillet i menigheten kommer fint fram. Men filmen har noe uforløst over seg, og krever at du er med på dens egne rytme og nærmest klaustrofobiske komposisjon. Det er nok meningen at vi skal bli sittende og lure og tvile mot slutten. Men i utførelsen av disse rollene finnes et potensial det ikke tas fullt utbytte av, mye fordi manus ikke tillater det. Dumt.
SILJE BEKENG