Potent referanselek i postrock-land.
Det går an å lete etter orgelet til The Doors, sitaren til Ravi Shankar, bassgangen til Joy Division, saxen til Dana Colley (Morphine), fraseringene til Stereolab og mye, mye annet hos The Low Frequency In Stereo, men like viktig er det å fastslå at de med «Futuro» (utmerket produsert av Sir Dupermann) går helt opp i tetsjiktet av droneglade norske alternativrockere fra de siste årene, ved siden av 120 Days, Serena Maneesh og selve gudfedrene i Motorpsycho.
Det gjør de - besynderlig nok - ved å lage en plate som tross de repeterende, psykedeliaflørtende rytmemønstrene er uhyre fokusert mot det melodiøse og nærmest popvennlige. Bandet har sågar åpnet stemmebåndene - med hell.
Første halvdel av denne platen er oppsiktsvekkende bra, og med tanke på at dette er et band som kompromissløst lever for dynamikkens suggestive liveeffekt også, må det være lov å ønske seg en nattkonsert i for eksempel Hove-amfiet til sommeren med dette flotte Haugesund-bandet.
ANBEFALTE KJØP: «Turnpike», «Texas Fox», «Solar System», «Geordie La Forge» og «Mt. Pinatubo».
STEIN ØSTBØ