Noe gammelt, noe nytt, fullt mulig å føle seg snytt.
Defensivt fra den skotske vokalisten, dette: Å gi ut et album med halvt nye sanger og halvt nyinnspillinger av gamle. Spesielt siden hun gjorde noe av det samme på samlealbumet «There And Back Again» fra 1998 - et bedre kjøp enn «Looking Back, Moving Forward» for dem som er ute etter hitinnspillingene hennes (selv om også den mangler originalversjonen av den største soloslageren hennes, «Everytime We Touch»).
Og faktisk er det nyinnspillingene som fungerer dårligst her. Låtene hun gjorde med Mike Oldfield - «Moonlight Shadow», «To France» og «Family Man» - opptrer alle i sekunda utgaver. Fint sunget, men ekstraordinært statisk fremført av et band som høres ut som om de spiller på lekeinstrumenter inne i en pappeske. Sangene påtvinges en aura av billighet og karaoke; brukandes som bakgrunnslyd, men alt for blekt for mer aktiv lytting. De nye sangene er bedre. Versjonen av Cyndi Laupers «True Colours» er overflødig, for å si det mildt. Men «Hold Me» og avsluttende «Lilith» er fint arrangert folkemusikkpop med lett keltisk preg - ganske pent.
ANBEFALTE KJØP: «Hold Me», «Lilith»
MORTEN STÅLE NILSEN