Historien og atmosfæren i «Valkyria Chronicles» kan best beskrives som en blanding av en japanske tegnefilmer og TV-serien «Band of Brothers».
Til tross for at det unektelig høres litt sært ut, er resultatet forbausende vellykket. Noe den stilrene og kunstneriske grafikken bør få mye av æren for, «Valkyria Chronicles» er et usedvanlig vakkert spill.
Året er 1935 og Europa står foran en ny verdenskrig, dog ikke helt den verdenskrigen de fleste umiddelbart tenker på. «Valkyria Chronicles» foregår i en alternativ virkelighet hvor Europa er delt mellom to store supermakter. «Den atlantiske føderasjon» og «Det øst-europeiske imperiet»kjemper innbitt om det verdifulle råstoffet «ragnitt».
Midt mellom de to kamphanene ligger den Sveits-liknende lilleputtstaten Gallia. Gallia forsøker å forbli nøytrale, men landets store forekomster med ragnitt blir for fristende for Imperiet. Snart buldrer panservogner og marsjerende soldater inn over de grønne, galleiske slettene. I rollen som tidligere biologistudent Welkin Gunther er det din jobb å stanse dem.
Historien blir fortalt gjennom en mengde mellomsekvenser, fokuset ligger mer på de personlige båndene og forholdene enn det rent militære. Disse er stort sett av god kvalitet, selv om man noen ganger får en ekkel følelse av at skribentene ikke helt skjønner alvoret i krig.
Jeg fikk iallefall en vond klump i halsen da jeg oppdaget at en av soldatene jeg mistet i kamp ikke var mer enn tolv år gammel. Det stod i skarp kontrast til den litt naive og uskyldige stilen som preger resten av spillet, en kontrast som ble ytterligere forsterket da sersjanten min like etterpå begynte å mase om at vi skulle adoptere en søt liten grisunge fordi stakkaren hadde mistet mammaen sin.
Slikt høres heldigvis til sjeldenhetene, man kan selv sette sammen laget sitt og dermed styre unna barnesoldater hvis man ønsker det. Her kan man også velge klassesammensetningen på troppene og se de ulike soldatenes styrker og svakheter. Hver gang man vinner et slag, blir man belønnet med erfaringspoeng og penger som kan brukes til å oppgradere og styrke de ulike soldatklassene.
Til disposisjon har du også en ganske spesiell panservogn. «Edelweiss» er Løytnant Gunthers sin egen vogn og er særlig i starten avgjørende for å vinne kamper. Denne kan i likhet med soldatene oppgraderes og utstyres med diverse ekstrautstyr.
Selve kampene er en litt spesiell type turbasert strategi med elementer av et førstepersons skytespill. Hver runde får man en gitt mengde kommandopoeng som kan brukes til å flytte enheter, hente inn forsterkninger eller gi ulike spesialordre. Velger man en enhet, tar man kontroll over denne nede på slagmarken. Avhengig av om soldaten er en ingeniør, angrepsinfanteri, skarpskytter, panservernsoldat eller speider, har han eller hun en bestemt mengde bevegelsespoeng og spesifike ferdigheter.
Det gjelder å bevege seg taktisk og listig, kommer du innenfor skuddvidde til en fientlig soldat vil ikke denne nøle med å pepre løs. Tilsvarende vil dine soldater skyte på fientlige styrker når det er motstanderen sin tur.
«Valkyria Chronicles» føles på mange måter som en kraftig forbedret utgave av «Advance Wars: Dark Conflict» på Nintendo DS. Da sistnevnte er et av de beste håndholdte strategispillene noensinne, er det slettes ikke en dum ting. Spillmekanismene er så solide at man ikke føler seg bundet til en bestemt taktikk eller klassiske strategier. Kreative, egenkonstruerte vrier fungerer ofte vel så bra.
Medaljen til «Valkyria Chronicles» er ikke uten bakside. Jeg kunne uten problemer ha klaget over manglende flerspillermodus, ujevn vanskelighetsgrad eller hvordan overlegne datastyrte styrker blir balansert med dumsnill kunstig intelligens. Men det ville ikke vært helt rettferdig. Det er rett og slett så gøy å spille «Valkyria Chronicles» at slikt langt på vei kan tilgis.
Om du er en beinhard tilhenger eller bare litt nysgjerrig på genren, er det ingen grunn til å nøle. «Valkyria Chronicles» er et taktisk rollespill fra aller, aller øverste hylle.
Trailer fra PS3-spillet Valkyria Chronicles.