«Marit Larsen does Nashville.»
Vidunderbarn går det 13 på dusinet av. De er som regel ikke så mye å skrive hjem om. Men der vidunderbarn flest ofte vil bli voksne før tiden, er amerikanske Taylor Swifts styrke at hun fremdeles er fornøyd med å skrive om det å være 19. Eller til og med yngre. Det beste refrengoppsparket her lyder: «When you're fifteen and somebody tells you they love you/You're gonna believe them».
Swift har den ungdommelige frekkhetens nådegave. Hennes er en svært amerikansk suksesshistorie, og mange vil sikkert avfeie henne som Hannah Montana med (litt) banjo og fele.
Musikken er mer pop enn country, solid konstruerte sanger med «mobilen-i-været»-allsangvennlige refrenger, svære nok til å kunne føles på kroppen selv helt bakerst i sportsarenaen. Fullstappede, tett arrangerte greier, som skapt for radiospilling. Men Swift unngår å bli vulgær à la Shania Twain, og årsaken er håndlaget hennes med countrymusikkens kardinalkvalitet: Empatisk historiefortelling uten dikkedarer. «Hvis vi kan relatere til tekstene, kommer vi til å kjøpe musikken. Det er ikke noe hokuspokus ved det», forklarer Swift sin suksess med. Snusfornuft? Nei. Fornuft.
ANBEFALTE KJØP: «The Way I Loved You», «Love Story», «Fifteen», «You Belong With Me», «Fearless»
MORTEN STÅLE NILSEN
n Lanseres 9. mars i Europa, men er for lengst tilgjengelig via import og nett.