De belgiske Dardenne-brødrene har skapt seg et betydelig navn som Europas viktigste og mest gjenomførte sosialrealister gjenom filmer som «Løftet» (1996), «Rosetta» (1999) og «Sønnen» (2002).
Hverken håndlag eller tematikk er på noe vis svekket i «Barnet», årets Gullpalme-vinner i Cannes.
Det handler om et ungt par i dagens Belgia. Lutfattige, uten håp, uten dannelse, uten kultur; de har gått glipp av absolutt alt. Og deres liv er nådeløst formet av akkurat det.
Lite forandrer seg når jenta føder en sønn, særlig for den småkriminelle faren. Han fikser og trikser og holder på med sin evige jakt på penger. Litt kortsiktig overlevelse, det er alt.
Jenta har selvfølgelig ungen. Men hva kan hun by ungen sin?
Det er hjerteskjærende, det er smertefullt og det er dypt, dypt alvorlig. Det aller råeste - som også forteller om stor filmkunst - er at når menneskene foretar sine valg, er de på sett og vis logiske. Ut fra disse menneskenes naturlige forutsetninger.
Dardenne-brødrene gjør intet for å pynte på virkeligheten. De er strengt dokumentariske i stilen, amatører fyller de fleste rollene. Det gir et ramt og meget virkningsfullt realistisk preg.
Europa er i ferd med å danne en ny, stor underklasse. Det ble ikke mist demonstrert under høstens opptøyer i Frankrike. «Barnet» er en film om og fra denne underklassen; et deprimerende godt dokument og en betydelig politisk ytring.
JON SELÅS