HANDLER OM: Sara er 17 og - i likhet med familien - medlem av Jehovas Vitner. Hennes tro er sterk, hennes frimodighet stor. Men en dag møter hun Teis og blir grunnleggende forelsket. Teis tilhører ikke menigheten.
DOM: Filmen handler altså om krav om lydighet og innordning i et sett (strenge) regler for liv og oppførsel, kontra et individs frihet til å ta egne valg.
Å velge Jehovas Vitner (JV) som ramme, er et interessant - om enn ikke spesielt viktig. Jeg må forresten innrømme min manglende kunnskap om dem, og kan følgelig ikke bedømme troverdigheten i detaljbeskrivelsene av menighetens indre liv.
Det som er viktigere, er likevel emnet religiøsitet med absolutte krav for de i forhold til enkeltmenneskers (eventuelle) behov for å velge annerledes. Mange religiøse retninger innenfor alle kjente religioner kunne vært brukt!
At det i tillegg handler om en ung kvinnes eventuelle rett til seksualitet på egne premisser, gjør problemstillingene enda mer aktuelle og følelsesladede.
«To verdener» har sine svakheter, fremfor alt i noe skjematisk fremstilling av en del rollefigurer. Men den har sannelig også sin betydelige styrke, der den destillerer fram et hovedspor om menneskelig frigjøring i forhold til hva som defineres som et gudgitt, absolutt krav.
Det er, for mange, en grotesk umenneskelighet i dette. Men filmen gjør det ikke enkelt, gjennom i stor grad også å formidle den tette gruppens kvaliteter som nærhet og omsorg og varme innad. Det er ingen lettvint uthenging her - av noen.
Også Sara vet hva hun risikerer å miste av livsinnhold, som hun i alle år har dyrket med kjærlighet og glede.
Hun er sterk, Sara. Og tar sitt valg. Andre, sartere sjeler ville hatt det verre. Religiøse konflikter på akkurat dette nivået har ledet til adskillig mental sykdom og selvmord.
Filmens tematiske hovedparadoks virker å være blant de uløselige konflikter i vår kultur akkurat nå. Nettopp derfor er «To verdener» blant julens aller mest interessante filmer.
JON SELÅS