HANDLER OM: Den ufyselig bortskjemte chihuahuaen Chloe kommer bort fra sin «barnevakt», Rachel (Perabo), under en ikkeautorisert jentetur til Mexico. Det gjelder å oppspore bikkjeskinnet før turen vender tilbake til Los Angeles, der dyrets «mor», kosmetikkguruen Viv (Lee Curtis), straks vil være tilbake for å degge med henne.
DOM: Dette er, på alle måter, den dummeste barnefilmen jeg har sett i år. Da tenker jeg ikke primært på at vi her står overfor dyr - levende dyr, ikke tegnede - som «snakker». Ei heller på den grusomt irriterende musikkbruken. Det verste med «Beverly Hills Chihuahua» er ikke en gang tittelen. Men snarere hvordan den mot slutten liksom forfekter en slags «moral» om «ekthet» og «verdier»¿ idet Chloe vender tilbake til luksuslivet i Beverly Hills.
Er du sikker på at du vil la datteren din se en «Legally Blonde» for femåringer, med en solbebrillet, diamantbesmykket og Chanel No. 5-badet chihuahua i Reese Whiterspoon-rollen? (Hunden bæres selvfølgelig rundt i en svindyr Louis Vuitton-veske). Er det naivt av meg å håpe at finanskrisen snart når Hollywood, og gjør en ende på dyrkingen av denne idiotiske livsstilen en gang for alle? Har ikke chihuahuaen fått gjennomgå nok i populærkulturell kontekst de siste årene, som «pynt» for Paris Hilton?
Som nevnt: Hunden finner ut noe om «meningen med livet» til slutt, og filmen kan i sine mest spiselige stunder sende tankene til en annen, mye bedre Disney-produksjon, nemlig «Aristokattene» (1970). Men det er for lite, for sent. Og dette er - jeg bare nevner det, sånn i forbifarten, én gang til - årets dummeste barnefilm.
MORTEN STÅLE NILSEN