Verdens mest usubtile sanger vender tilbake.
På et tidspunkt på 1990-tallet ble retrokitsch så svært at også walisiske Tom Jones ble tatt inn i varmen igjen. Folk begynte å omtale ham som en «stor sanger», og unge duettpartnere sto i kø da Jones kom ut av sitt Las Vegas-eksil for enda en runde i manesjen.
Nå er han tilbake igjen, med et øye på Amy Winehouse- og Duffy-markedet. Det skulle bare mangle, egentlig: Jones er den litt kabaretaktig utvannede britiske soulmusikkens pioner. Første halvdel av «24 Hours» er til alt overmål ganske vellykket. Jones' nå 68 år gamle brølende baryton er like blindt viril som før, og produsentene Future Cut (Lily Allen m.fl.) får det meste til å høres ut som - tja, godt nok for en eventuell fjerde Austin Powers-film, i alle fall. På en låt som «In Style And Rhythm» høres han nesten gal ut. Og smått underholdende er det.
Mot slutten av albumet (hvor han selv har bidratt på låtskriversiden i større grad enn noen gang før) flater moroa ut i en serie upassende førstepersonballader. Jones' iboende harryhet skygger for ekte innlevelse i tittelkuttet og Bruce Springsteens «The Hitter». Og «Sugar Daddy» er en pinlighet. Her har U2s Bono og The Edge skrevet en slik låt som de tror Tom Jones bør synge, og resultatet er like platt som det er uverdig. For noen utrolige tullebukker de kan være.
ANBEFALTE KJØP: «I'm Alive», «Give A Little Love», «If He Should Ever Leave You»
MORTEN STÅLE NILSEN