Vi befinner oss i mytologiens perserrike. En barsk eventyrer går seg vill i en sandstorm og havner tilfeldigvis i et eldgammelt kongerike dedikert til å vokte den onde guden Ahrimans fengsel.
Men idyllen er kortvarig. Ahriman slippes fri, og mørket og ondskapen sprer seg over det vakre landet.
Dermed er det duket for et magisk eventyr ulikt alt annet du har sett før. Vår mann må hoppe, klatre, svinge, løpe, fundere og kjempe seg gjennom livsfarlige miljøer og eksepsjonelt onde monstere.
Han er derimot ikke alene om oppgaven. Elika, datteren til dette landets konge, er bestandig ved hans side og bidrar som magisk medhjelper og kompass.
Ved hjelp av Elika kan prinsen hoppe lengre og utføre mer spektakulære kombinasjonsangrep på fiender. I tillegg får du tilgang til fire magiske superegenskaper i løpet av spillets gang, som alle utføres av prinsen og Elika i samarbeid.
Og ikke minst har Elika en annen sentral funksjon: hennes tilstedeværelse gjør at du aldri dør. Jeg gjentar: aldri. Faller du i avgrunnen, kommer Elika med en hjelpende hånd. Får fiendene overtaket, stepper hun inn og redder dagen.
Det er faktisk ikke en eneste «you died»- eller «game over»-skjerm å se i løpet av de 15-20 timene spillet varer. Det at du til stadighet blir reddet fra en sikker død er riktignok bare en annen måte å starte på nytt på når det går galt, men det fungerer veldig bra av to grunner:
For det første opprettholdes en konstant flyt. Det er helt ulogisk å dø i et spill som dette, en død helt kan ikke redde verden.
Og for det andre møter du ingen umulige oppgaver som får deg til å knuse spillet i frustrasjon. Selv bosskampene burde nå være overkommelige for de fleste - er du mindre god til å utføre riktige kamp-kombinasjoner til riktig tid, vil du simpelthen bare bruke lengre tid enn mer durdrevne kombomestere.
Jeg synes måten dette er løst på i dette spillet er en genuin innovasjon, en spennende måte å sørge for at spillerne ikke legger bort spillet for alltid når de står fast.
I det hele tatt er dette spillet vesentlig enklere enn man er vant til fra «Prince of Persia»-serien. Enkelte vil nok helt sikkert mene at fraværet av reell fare legger en demper på opplevelsen, men for min del gjorde den nydelige flyten at jeg i mye større grad enn før ble sugd inn i den vakre verdenen Ubisoft Montreal har skapt.
For det er virkelig en hinsides vakker verden dette her. I starten er alt mørkt, trist og skummelt med en oljelignende, ekkel substans på vegger og gulv som strekker seg etter prinsen for å forsøke å fange ham når han kommer for nær.
Men når prinsen og Elika driver ondskapen vekk fra det ene området etter det andre, sprer frodig vegetasjon, glade farger og deilig sollys seg over majestetiske bygninger og dramatiske miljøer. Noe som gir en nesten fysisk følelse av å jobbe for Det Gode.
Det er i tillegg mulig å navigere seg gjennom hele det gigantiske området spillet foregår i uten en eneste lasteskjerm. Selv om verdenen er delt inn i «brett» i form av avgrensede områder, får man allikevel en helt herlig følelse av tilstedeværelse.
Og det kommer av ren, skjær dyktighet i alle ledd - «Prince of Persia» er den kanskje fremste frontfiguren for håndtverket spillutvikling i 2008. Kvalitetene Ubisoft Montreal demonstrerer er mildt sagt imponerende både når det gjelder det visuelle, lydbildet og generell spillbarhet.
Jeg elsker spill som har hovedfokus på miljønavigering.
Og «Prince of Persia» er noe av det beste plattformgenren har avlet frem noen sinne. Rett og slett.
PS: Den dramatiske slutten på «Prince of Persia» er egentlig det jeg har mest lyst til å utbrodere min mening om i denne anmeldelsen, men av naturlige grunner holder jeg meg unna kjipe spoilere. Det får bli en annen gang.
Fersk trailer fra spillet Prince of Persia.