HANDLER OM: Dette er en slags biografi om USAs nåværende president, George W. Bush: Fra hans fordrukne og rotløse ungdomstid, via enda mer drikking enda flere jobber, nokså mange damer - inntil han som 40-åring byttet flaska med Jesus, fikk retning i livet og ble USAs president, med et oppdrag - slik han ser det - fra Gud.
DOM: «W.» er definitivt en underholdende film, interessant men langt fra dyp nok i sine analyser.
Filmen kunne falt i en lang rekke grøfter: Den kunne blitt satirisk, ondskapsfull, tendensiøs og sentimental. Stort sett beholder den ballansen; den går temmelig rett fram på sitt emne, og den gjøre det til dels med kløkt.
Selvfølgelig er en biografisk film også diktning. Om ikke annet, i valget av vinklinger og tyngdepunkter - ikke minst i valg av nøkkelsituasjoner som har formet personligheten til George Bush. Hvem som tenkte og sa akkurat hva og til hvilket tidspunkt, må nødvendigvis også diktes i en film som dette.
Skjønt det meste virker å ligge omtrent i det leie det må ha ligget i - i ettertid betraktet og i samtiden referert.
Bildet av Bush er ikke vakkert, dog aldri ufølsomt. Han er den forfyllede ungdommen som ikke duger til noe og presses og plages vilt av tilkortkommehet overfor sin far, eks-presidenten. Ingen tror på ham. Inntil, altså, tilstrekkelig mange tror på ham som et nyttig redskap for sine egne visjoner, og bruker ham som en slags frontfigur.
Her ligger filmens store svakhet: For mye forblir uforklart, ikke minst hvordan i det hele tatt denne mannen kunne bli USAs president. Hans åpenbart helt grunnleggende møte med Jesus er ikke sterkt nok beskrevet. Og viktige personlighetssider av visjonær og overbevisende art, som utvilsomt MÅ finnes, er knapt synlige.
Men det overfladiske bildet virker godt utmeislet, Josh Brolin i tittelrollen går i kortere øyeblikk i ett med sitt objekt. Også de nærmeste politiske muskelmennene er skapt tegnet: Utsøkt av Toby Jones som stabssjefen Carl Rove. Og helt genialt i Richard Dreyfuss personifisering av visepresident Dick Chaney. Samspillet i denne ledertrioen veksler fra det nifst effektive til det latterlig utleverende.
En del av de andre, velkjente rollefigurene veksler mer i kvalitet. James Cromwell er i alle fall kraftfull nok som en ødeleggende Bush sr. Verre med Scott Glenn som Donald Rumsfeld og Elizabeth Banks som Laura Bush; de forblir skygger.
Likevel, og alt i alt: Dette er en storslagent, ublygt og ganske så underholdende stykke politisk filmskaping. Som kunne vært en personlig tragedie eller en internasjonal komedie, hadde det ikke vært for realpolitisk arvegods som Irak-krigen og den avgrunnsdype nasjonale og internasjonale økonomiske krisen i kjølvanne av «W.`s» to perioder i Det hvite hus.
JON SELÅS