Vi befinner oss i USA på 1950-tallet, i en alternativ virkelighet hvor et virus forvandler mennesker til aliens og truer med verdens undergang. Kombinasjonen av det utenomjordiske, høyteknologiske og det historiske, gammelmodige skaper en unik og interessant spillverden Insomniac Games nå klarer å utnytte til fulle.
I fjorårets «Resistance: Fall of Man» brukte nemlig Insomniac Games ganske lang tid på å finne sin unike stemme. Spillet begynte litt generisk som en slags «Medal of Honor» med monstere, men kom seg kraftig de siste timene med store idéer, interessante miljøer og ypperlig utførelse.
Heldigvis begynner «Resistance 2» der forgjengeren slapp. Utviklerne av «Ratchet & Clank»-serien pælmer spilleren rett ut i blendende vakre miljøer og gir oss spennende og intense oppgaver fra første skritt i steden for å leie oss gjennom kjedelig opplæring og stole blindt på forgjengerens noe feilslåtte designkonsept.
Og det fortsetter i samme gate, med tette, intense sekvenser som avløses av absurd overdådige situasjoner som får deg til å hive etter pusten. Insomniac Games pøser på med entusiasme og iver, det er åpenbart at de har kost seg stort med utviklingen av dette spillet.
Noe som også gjenspeiler seg i det visuelle. Forgjengeren var badet i triste grå- og bruntoner, men i «Resistance 2» er det så fargerikt at det nesten spraker fra skjermen.
Du får dessuten mye mer variasjon i omgivelsene enn sist, både når det gjelder miljøene i seg selv og når det gjelder temposkifter og fiendene du møter. Noe som igjen får de svært kreative våpnene til å komme mer til sin rett, her blir du belønnet for eksperimentering og ferdigheter i større grad enn i de fleste skytespill.
Sist, men ikke minst, har du også en flerspillerdel som burde tilfredsstille de fleste. Med et eget co-op-modus for inntil åtte spillere online og to spillere offline samt onlinekamper for inntil 60 spillere (ja, seksti) har «Resistance 2» en potensielt svært lang levetid.
Listen over ting som fungerer meget bra er i det hele tatt lang. Listen over ting som ikke fungerer like bra er på sin side svært kort, men den påvirker allikevel helhetsinntrykket til en viss grad.
For det første er motstanderne alt for treffsikre og aggressive. Du må gjennom mye seig kverning for å komme deg videre - uten at du har naturlige hjelpemidler som muligheten til å ta dekning til hjelp.
«Resistance 2» fremstår ofte som et taktisk skytespill i «Gears of War 2»-territoriet, mens spillbarheten du har til rådighet lener mot mer actionpreget villmannsspilling. Jeg mener det er en designmessig svakhet at du må løpe og gjemme deg eller sette deg på huk bak vegger og lignende når du tar skade i steden for å ta mer offensiv dekning.
Når spillet går ut med såpass høy kølle fra start er det også mer vanskelig å holde interessenivået like høyt hele veien gjennom. Jeg ble kanskje litt blasert underveis, det storslagne førsteinntrykket ble i alle fall noe dempet etter hvert.
Ingen av delene hindrer derimot «Resistance 2» i å være en jevnt over glimrende og svært underholdende spillopplevelse.
Trailer fra PS3-spillet Resistance 2.