Rent teknisk er det kanskje det andre Wii-spillet i «Trauma Center»-serien, men «New Blood» føles på mange måter som den første skikkelig konsollutgaven av kirurgisimulatoren.
Forgjengeren «Second Opinion» bar tydelig preg av å være en oppsminket versjon av DS-spillet «Under the Knife», grafikken var minimalistisk og produksjonsverdiene imponerte ikke.
Til tross for den stygge fasaden og slitte interiøret, var «Second Opinion» en nyskapende og solid spillopplevelse. Kontrollene til Nintendos lille hvite passet perfekt til virtuell kirurgi, som for virkelighetens medisinske helter var hurtighet og pinlig nøyaktighet påkrevd for å redde liv.
«New Blood» forandrer ikke grunnformelen nevneverdig, du velger fortsatt mellom ti ulike kirurgiske instrumenter med tilleggskontrolleren og utfører prosedyrene med Wii-kontrolleren. På overflaten har det derimot skjedd store forandringer, serien har gjennomgått omfattende plastisk kirurgi siden sist.
Nå er det jo grenser for hva man kan få til med skalpell og botox, plottet og handlingen er fortsatt en ubestemmelig sauserøre av formiddagssåper, japanske tegneserier og dårlige sci-fi klisjéer. Til gjengjeld er lydbildet, stemmeskuespillet og grafikken av atskillig høyere kvalitet enn tidligere. Det samme kan sies om selve operasjonene, noe som kanskje er det viktigste.
«Second Opinion» rotet seg litt bort i superparasitter og andre sære påfunn, det er neppe hver dag ekte kirurger må leke laserkrig i tykktarmen til uforvarende pasienter. Virkelighetens bakterier kan være både slu og listige, men bygge små romskip i galleblæren din kan de heldigvis ikke.
Disse tulleoperasjonene er ikke helt borte i «New Blood», men de er i mindretall. Flertallet av operasjonene er isteden modellert etter virkelige sykdommer, skader og prosedyrer, om enn kraftig overforenklet.
Vanskelighetsgraden er derimot ikke særlig overforenklet, selv på laveste nivå er «New Blood» direkte brutalt. Et lite feilsteg er ofte nok til å drepe pasienten. Ubønnhørlige korte tidsfrister forverrer situasjonen ytterligere. Ingenting er kjipere enn å få beskjed om at en stabil, ferdigoperert, igjensydd pasient døde fordi du var et halvsekund for sent ute med den siste bandasjen.
For å bote på de harde kravene har hver kirurg sin egen «healing touch», en slags mystisk evne som kan holde pasienter i live eller bremse tiden. Det var et helt håpløst konsept i «Second Opinion» og er om mulig enda verre i «New Blood». I førstnevnte kunne man nemlig langt på vei ignorere sludderet, men vanskelighetsgraden i «New Blood» gjør det umulig å late som det ikke eksisterer.
At det fullstendig ødelegger illusjonen om en kirurgisimulator er én ting, men for å utløse superkreftene dine må du dessuten «tegne» et tilnærmet perfekt pentagram med kontrolleren. Det er svært vanskelig, tidkrevende og forferdelig frustrerende.
Jeg mistet flere pasienter fordi spillet ikke likte pentagrammene mine enn av noe annet, pasienter jeg kanskje kunne reddet hvis jeg istedet hadde forsøkt adrenalin-injeksjon og kjappe sting.
Nå blir man riktignok bedre på pentagramtegningen etterhvert, men det er litt uinspirerende å bruke tid på å trene på noe så teit. Særlig når spillet forøvrig er så underholdende som det faktisk er.
Når en prosedyre sitter i fingerspissene, når skalpeller, sug og foreceps utveksles i nærmest flytende bevegelser, da er «New Blood» på sitt beste. Spiller du sammen med en annen person, synker også vanskelighetsgraden betraktelig.
Rent medisinsk vil neppe noen få særlig mye ut av «New Blood», vanskelighetsgraden er skyhøy og superkreftene burde forlengst vært skrapet. Allikevel er «New Blood» både underholdende og givende, de underliggende spillmekanismene er solide og operasjonene flere hakk bedre enn forgjengerne.
Er du sugen på operasjonsstuen, men helst vil slippe seks år på skolebenken eller å snuble ned en fjellskrent, kan «New Blood» være noe for deg.
Hvis du tør da, kirurgi er ikke for pyser.
Trailer fra Wii-spillet Trauma Center: New Blood.