Popgeni i lekegrinden.
Paul McCartney og Youth (til daglig produsent og bassist for de hedenske apokalypserockerne Killing Joke) har laget plater under The Fireman-navnet før. Men dette tredje albumet - 13 sanger innspilt på 13 dager - er helt annerledes. Først og fremst ved at det består av nettopp sanger (Macca synger dem alle sammen). Dernest ved at dette er et rockalbum - ikke, som forgjengerne, overveiende instrumental «elektronika».
Innledende «Nothing Too Much Just Out Of Sight» er den råeste rocken McCartney har laget siden fenomenale «Run Devil Run» (1999), komplett med uvant konfronterende tekst. Men det tar ikke lang tid før albumet stabiliserer seg i smulere farvann. Paul er pophistoriens mest helhjertede optimist, uansett om musikken rundt ham er dunkelt folkaktig eller overdådig søt. I sistnevnte kategori finner vi sakrale «Dance 'Til We're High», den peneste poplåten hans på aldri så lenge.
Variasjonen og følelsen av utemmet lekelyst fører tankene i retning det i disse dager 40 år gamle «White Album», eller kanskje de to selvtitulerte soloplatene fra 1970 og 1980. Det sklir ut i private lydcollager helt mot slutten, men det er ikke vanskelig å foretrekke «Electric Arguments» fremfor den forrige konvensjonelle soloplaten hans, «Memory Almost Full» (2007).
ANBEFALTE KJØP: «Nothing Too Much Just Out Of Sight», «Traveling Light», «Light From Your Lighthouse», «Dance 'Til We're High»
MORTEN STÅLE NILSEN