Alle de gode ingrediensene som gjorde «LocoRoco» til et fantastisk herlig plattformspill og sprudlende glede i spillform, er tilstede i «LocoRoco 2». De søte små geleklumpene - locorocoene - er stadig like sjarmerende og oppfølgeren bygger videre på det spesielle plattformkonseptet som ble introdusert i «LocoRoco».
I «LocoRoco2»s tilfelle er det å holde seg tett til oppskriften slettes ikke et dumt trekk.
Spilte du originalen vil du merke at det er enkelt å ta opp eventyret i oppfølgeren. Man styrer de små geleklumpene på samme måte som før med skulderknappene for å tilte verden på skrå og la tyngdekraften gjøre sitt for at de triller av gårde, eller ved å trykke inn begge knappene samtidig for å få locorocoene til å hoppe.
Du vil også kjenne igjen den herlige musikken og den minimalistiske visuelle stilen med ensfargede flater og rene linjer uten verken skygger, teksturer eller andre fancy effekter som de fleste spill ikke klarer seg uten i disse dager.
Enkelte småforandringer, eller forbedringer om du vil, har blitt lagt til. Der locorocoene tidligere brøt ut i spontansanger er man nå ikke bare passiv tilskuer, men har en aktiv rolle gjennom et uberminimalistisk rytmespill hvor du må trykke på en knapp i takt med syngingen. Ikke akkurat «Guitar Hero» eller «Rock Band», men akkurat passe omfattende settingen tatt i betraktning.
Samleelementet står imidlertid fortsatt sentralt. Ved siden av de gamle samleobjektene bær, mui mui-er og locorocoer, samler man nå også sammen noter. Viktigst av alt er fremdeles å finne de 20 locorocoene i hver verden og bringe dem trygt til mål. Man føler fremdeles ansvar for å ta vare på locorocoene, og det stikker i magen hver gang en ondskapsfull fiende har jafset til seg en av de små fargerike geleklumpene.
Verdenene er herlig konstruert med overraskelser, hemmeligheter og artige løsninger. Mesteparten av tiden står du selv for arbeidet med å bringe locorocoene du har jobbet så hardt for å samle sammen trygt i mål, mens du i andre øyeblikk kan lene deg tilbake og se locorocoene sendes på rekke og rad gjennom ganger og luftstrømmer som velkoordinerte runde, synkronsvømmere det faktisk er en fryd å se på.
Innimellom dukker det opp ett og annet minispill som frisker opp spillopplevelsen uten å egentlig trekke fokus vekk fra plattformspillingen som utgjør kjernen i «LocoRoco 2».
For Sony har ikke tuklet med det som gjorde «LocoRoco» til en fantastisk spillopplevelse i utgangspunktet, men bare pusset litt på kantene og gitt oss en ny dose av sprudlende herlighet og sann spillglede.
Trailer for PSP-spillet Loco Roco 2.