HANDLER OM: En landsbylege er I ferd med å dø. Fra London kommer hans sønn for å ta farvel.
Det blir en komplisert prosess. De to er meget ulike; faren en sjarmerende sjarlatan, sønnen en seriøs forfatter. De to har aldri forstått hverandre. Sønnen har mye hat mot sin far, en far som på sin side har brukt adskillig energisk uforstand til å mobbe sønnen.
Det er altså to nære, totalt ulike mennesker som skal forsøke å ta det endelig oppgjør i lys av dødens uavvennelighet.
DOM: Noen filmer likner mer på leseopplevelser enn kinoopplevelser; noe helt privat mellom deg og den perm-omslåtte historien, i en sofakrok, under et pledd. «Tilbake til Yorkshire» er en slik film.
Så er den da også bygget på forfatteren Blake Morrisons biografiske roman, og med to av to generasjoners fineste britiske skuespiller (det sier mye!): Jim Broadbent og Colin Firth.
Dette er på livet løs, bokstavlig talt. Om barndom, ungdom, hjelpeløshet i nærhet, seksualitet og misunnelse, dominans og følelsesskader. Riktig grimt, riktig rett på.
Alle som har mistet noen av sine aller nærmeste, vil kjenne seg igjen. Og frydes, fryses og mores.
Når jeg likevel er ørlite forbeholden, er det fordi filmen her og der virker litt for kalkulert som tåreperse, kanskje litt for godt spilt i forhold til den manglende dybden i manuskriptet, når det bramfritt forsøker å male et litt for bredt lerret med sorgens uendelig sammensatte pallett.
Men et godt forsøk på filmlitteratur? Utvilsomt!
JON SELÅS