Kjærlighet ved andre blikk

Jeg har lagt bak meg et mildt sagt stormfullt forhold til «Mirror's Edge».

Det første møtet var preget av rent begjær. DICE har laget et spill ulikt alt annet jeg har prøvd, et plattformspill i førstepersons synsvinkel lagt til en eksepsjonelt lekker virtuell verden.

I «Mirror's Edge» handler det ikke om å plaffe løs med diverse våpen, i steden handler det om å løpe, hoppe, klatre, svinge, rulle og planlegge ruter for å komme deg fra A til B.

Det er miljønavigering i sin reneste form. Du har mulighet til å rappe våpen fra fiender og bruke dem i korte perioder, men du kan også fullføre spillet uten å drepe en eneste virtuell slemming.

Det er som om DICE har plukket drømmespillet ut av mine lengselsfulle fantasier.

Settingen er også strålende. Du styrer den vesle, atletiske Faith (en av tidenes beste kvinnelige spillroller) - en «runner» som lever av å frakte illegal informasjon i et futuristisk samfunn hvor personlig frihet har blitt ofret for kollektiv konformitet og overformynderi på grensen til «fascisme light».

Begjæret gikk derimot over til tanngnissende frustrasjon etter en time eller to. «Mirror's Edge» er ikke noe enkelt spill, i steden handler det om presisjonsferdigheter fra ende til annen.

Dermed ble store deler av første gjennomspilling preget av prøving og feiling. Korte seksjoner ble repetert opptil flere titalls ganger før jeg kom meg videre, en oppstykking som kler spillet svært dårlig. Det er nemlig i flyten og mestringsfølelsen man finner hjertet til underholdningsverdien «Mirror's Edge» serverer.

Og da satt jeg med et dilemma som anmelder. Ved å gi Faith armer, ben og et realistisk og troverdig bevegelsesregister har DICE levert en innovasjon som gir solid gjenklang - «Mirror's Edge» er blant årets klart viktigste og potensielt mest innflytelsesrike spill. De har i praksis oppfunnet en helt ny genre, og sånt vil man jo gjerne belønne.

Samtidig var underholdningsverdien høyst varierende. Det svingte fra de høyeste topper til de dypeste, mest sinnefremkallende daler, og det er det vanskelig å ignorere.

Skulle jeg ha anmeldt spillet på dette tidspunktet, ville jeg helt klart ha havnet på færre øyne på terningen. Men jeg satt allikevel med en følelse av å ikke være ferdig med spillet, at Faith hadde mer å by på.

Så jeg spilte gjennom «Mirror's Edge» en gang til. Og fikk en av de beste spillopplevelsene jeg har hatt noen sinne.

Armert med mine forbedrede ferdigheter fra første gjennomspilling, kom den flyten og mestringsfølelsen jeg savnet. Selv om jeg spilte på høyeste vanskelighetsgrad, uten visuelle ledetråder, kommanderte jeg Faith til å bli den akrobatiske superkvinnen hun egentlig er.

Adrenalinrushet man får av å rase over takene til byens høyhus, på intens jakt etter veien videre med kuler hvinende rundt øret, er simpelthen ubeskrivelig deilig - en helt nydelig opplevelse ulik alt annet jeg har opplevd i spill til nå.

Og som om ikke det var nok: det begrensede slåssesystemet, som faktisk er et hakk mer vanskelig enn selve navigasjonen, blir overlegent kul når det først sitter.

Kombinasjonen av halsbrekkende miljønavigering, kontant avvæpning og noen velplasserte skudd før man pælmer fra seg våpenet, spurter bort til siste fiende og langer ut noen akrobatiske slag og spark - alt i hurtig rekkefølge - fyller hjertet mitt med en brusende glede.

Det var et helt annet spill - en strålende, ny opplevelse selv om jeg hadde sett alt en gang før. Det er DETTE spillet DICE har ønsket å lage. Og det er dette spillet «Mirror's Edge» ER, bare spilleren mestrer mulighetene som ligger i Faiths bevegelsesregister og verdenen hun befinner seg i.

For DICE har også hatt et dilemma: de kunne ha senket vanskelighetsgraden, gjort spillerne til mer passive deltakere i Faiths miljønavigering og servert en mer jevn og mindre frustrerende flyt.

Men det ville ha blitt en mindre engasjerende og tilfredsstillende spillopplevelse i lengden. Fluffy, forglemmelig underholdning.

Ikke ville det vært noen vits å lage det glimrende «time trial»-moduset heller, hvor du kan konkurrere mot deg selv og spillere fra hele verden i å komme deg gjennom spillets brett kjappest mulig. Her vil folk ha mye moro, for å si det sånn.

Jeg både forstår og aksepterer det dersom noen vil ende opp med å hate «Mirror's Edge» - det er ingen tvil om at avstanden mellom konseptets enorme potensiale og det faktiske spillet er temmelig lang i store deler av første gjennomspilling.

Selv mener jeg derimot at vi bare snakker om et innovativt spill det tar lengre tid å lære seg enn vanlig, og at det må behandles som sådan. Jeg aksepterer prisen man må betale for å tette gapet mellom liv og lære.

Min investering i spillet har ført til at det innledende begjæret og den påfølgende kranglingen har blitt erstattet av en dyp og varig kjærlighet. Den høye vanskelighetsgraden og all prøvingen og feilingen er et nødvendig onde jeg mener det blir feil å straffe DICE for.

Og derfor blir min jobb som anmelder enkel allikevel.

PS: I salg fra torsdag 13. november på PS3 og Xbox 360, PC-versjon kommer over nyttår. Spillet er testet på PS3.

Se videoanmeldelse av PS3-, 360- og PC-spillet Mirror's Edge.